(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens fellende dom for kroppsskade, jf. straffeloven § 273.
(2)A er tiltalt for overtredelse av: «Straffeloven § 273 for å ha skadet en annens kropp eller helse, gjort en annen fysisk maktesløs eller fremkalt bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen. Grunnlag: Lørdag 7. mars 2020 kl. 15.40 i X gata 0 i Y tok han sin egen arm rundt halsen til B mens han gikk mot utgangsdøren til Z for deretter å dytte hodet til B i dørkarmen med den følge at B pådro seg et kutt i bakhodet som blødde kraftig.»
(3)Moss tingrett avsa 19. oktober 2020 dom med slik domsslutning: «1. A, født 00.00.1981, frifinnes for kravet om straff. 2. A, født 00.00.1981, dømmes til å betale oppreisningserstatning til B, født 00.00.1967, med 25 000 – tjuefemtusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.»
(4)Det var dissens om bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Flertallet på to dommere bestod av meddommerne.
(5)Påtalemyndigheten anket frifinnelsen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Det ble ikke begjært ny behandling av det sivile kravet.
(6)Borgarting lagmannsrett avsa 8. april 2021 dom med slik domsslutning: «1. A, født 00.00.1981, dømmes for overtredelse av straffeloven § 273 til fengsel i 6 – seks – måneder. 2. Saksomkostninger for lagmannsretten og tingretten idømmes ikke.»
(7)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder straffutmålingen.
(8)Det anføres at utgangspunktet for straffutmålingen er for strengt. Videre anføres at det er feil at volden karakteriseres som uprovosert slik at foranledningen ikke er blitt ansett som en formildende omstendighet ved straffutmålingen.
(9)Påtalemyndigheten har anført at anken ikke bør tillates fremmet, jf. straffeprosessloven § 323. Det vises i hovedsak til lagmannsrettens begrunnelse, og at utgangspunktet for straffutmålingen synes korrekt. Videre vises til at saken er i kjerneområdet av straffeskjerpelsen ved lovendringen gjennomført i 2010, at domfelte hadde flere handlingsalternativer, og at det ikke forelå noen konkret provokasjon.
(10)Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(11)A har ankerett til Høyesterett siden han ble frifunnet i tingretten. Dette innebærer at anken bare kan nektes fremmet dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at anken ikke kan føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Nektelsesbeslutningen skal i tilfelle begrunnes, jf. § 323 andre ledd andre punktum. Spørsmålet om anken klart ikke vil føre frem, skal vurderes ut fra om det er et åpenbart misforhold mellom den utmålte straff og de straffbare handlingene, jf. straffeprosessloven § 344 og blant annet HR-2019-2169-U avsnitt 53.
(12)Tiltalte er daglig leder på puben Z i Y. Fornærmede hadde vært gjest der tidligere, men var utestengt på grunn av tidligere oppførsel overfor ansatte og gjester.
(13)Den aktuelle dagen hadde fornærmede likevel oppsøkt puben. Domfellelsen gjelder handlinger som skjedde da tiltalte skulle føre fornærmede ut av puben. Om bakgrunnen uttaler lagmannsretten «at det ikke er noen holdepunkter i bevisførselen for at fornærmede gjorde motstand, eller at tiltalte hadde grunn til å føle seg truet».
(14)Om selve handlingen uttaler lagmannsretten: «Samlet sett finner lagmannsretten det bevist ut over enhver rimelig tvil at tiltalte forsettlig slo fornærmedes hode med stor kraft inn i dørkarmen slik at fornærmede ble påført et 10 cm langt kutt som måtte sys med flere sting.»
(15)Domfellelsen gjelder straffeloven § 273 – forsettlig kroppsskade. Om utgangspunktene for straffutmålingen uttaler lagmannsretten blant annet: «I Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 6.4.4.2 om skjerping av straffen for kroppsskade og grov kroppsskade, uttalte departementet at straffen for de ordinære overtredelsene av forløperen til straffeloven § 273 – straffeloven 1902 § 229 første straffalternativ – som for eksempel «uprovoserte knyttneveslag mot fornærmedes ansikt», i utgangspunktet ikke bør ligge under fengsel i fem måneder. Denne uttalelsen er fulgt opp i rettspraksis, jf. blant annet Rt-2012-259 og Rt-2013-1702.»
(16)Lagmannsretten viser videre til HR-2019-2095-A og HR-2015-1223-A der Høyesteretts utgangspunkt for straffutmålingen ved kroppsskade var henholdsvis seks og fem måneders fengsel. Retten fremhever at tiltalte i denne saken med stor kraft har slått fornærmedes hode mot en dørkarm med et dypt kutt som følge, og uttaler: «Lagmannsretten ser det slik at den voldsutøvelse tiltalte dømmes for er sammenlignbar med de sakene som her er nevnt, og at fengsel i området 5-6 måneder er et riktig utgangspunkt for straffutmålingen.»
(17)Etter ankeutvalgets syn har lagmannsretten bygd på riktige rettslige utgangspunkter. Det er ikke vesentlig for strengt når lagmannsretten har tatt fengsel i fem til seks måneder som utgangspunkt ved straffutmålingen.
(18)Ankeutvalget er videre enig med lagmannsretten i at voldsutøvelsen må anses som uprovosert. At fornærmede oppsøkte puben til tross for at han var bortvist, endrer ikke dette. Det er som påpekt ikke holdepunkter for at fornærmede gjorde fysisk motstand.
(19)Lagmannsretten bemerker at tiltalte, som daglig leder på et utested, må forventes å kunne håndtere situasjoner som denne. Ankeutvalget har ikke merknader til at tiltaltes rolle er ansett som skjerpende omstendighet ved straffutmålingen. Det foreligger ikke formildende omstendigheter av betydning.
(20)Etter dette er det ikke noe åpenbart misforhold mellom den straffbare handlingen og straffen som er fastsatt.
(21)Høyesteretts ankeutvalg finner det på denne bakgrunn enstemmig klart at anken ikke kan føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ankeutvalget finner videre enstemmig at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller at det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, jf. § 323 første ledd andre punktum.
(22)Anken fra A tillates derfor ikke fremmet.