(1)A, født 00.00.1984, har anket Agder lagmannsretts kjennelse 15. juni 2021 i sak nr. 21-084234SAK-ALAG om varetektsfengsling.
(2)Høyesteretts ankeutvalg kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), kan ankeutvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse.
(3)Anken retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling.
(4)Ankeutvalget bemerker at A ble fengslet som ledd i etterforskningen av samme sakskompleks som også ledet til fengsling av B, sak 21-088528STR-HRET.
(5)Anførslene i A’ anke til Høyesterett gjelder for det første lagmannsrettens behandling av anførte mangler ved kontradiksjonen som også er gjort gjeldende i anken fra B. Disse anførslene er knyttet til at politiet holdt tilbake fra forsvarer og retten grunnlagsmateriale fra kommunikasjonskontroll som er foretatt i USA, og som lå til grunn for den fremstillingen av innholdet i siktedes kommunikasjon som ble benyttet overfor forsvarer og retten. Lagmannsrettens drøftelse av disse anførslene i kjennelsen som gjelder A, er tilnærmet identisk med drøftelsen av den samme spørsmålene i kjennelsen som gjelder B. Ankeutvalget viser til sitt syn på disse spørsmålene i B’ sak. Heller ikke A’ anke kan dermed føre frem på dette punkt.
(6)A har videre anført at lagmannsretten har misforstått påtalemyndighetens bevisførsel. Denne anførselen er knyttet til lagmannsrettens respons på en anførsel i A’ tilsvar dit om bevis, eller snarere mangel på bevis, knyttet til ransaking av siktedes bosted. Lagmannsretten har vært uenig i forsvarers fremstilling av dette, og det bestrides ikke i anken til Høyesterett at lagmannsretten hadde anledning til å tolke bevisene slik den selv ønsket. Det anføres imidlertid dels at lagmannsretten først skulle ha gitt påtalemyndigheten anledning til å uttale seg om det syn på bevissituasjon som var i ferd med å forme seg hos lagmannsretten, og dels at lagmannsretten har misforstått påtalemyndighetens syn.
(7)Slik ankeutvalget forstår anken hit, bestrides imidlertid ikke de opplysningene som lagmannsretten gir om hva som ble funnet ved ransakingen, men forsvarer er uenig i de slutninger lagmannsretten trekker av dette med hensyn til spørsmålet om det foreligger skjellig grunn til mistanke. Ankeutvalget kan ikke se at lagmannsretten hadde noen plikt til å forelegge sitt syn på det siste for påtalemyndigheten. Utvalget kan heller ikke se at det foreligger noen misforståelser med hensyn til hva som er anført fra påtalemyndighetens side. At påtalemyndigheten – slik forsvarer fremstiller det ‒ ikke hadde anført det samme syn på bevismaterialet som lagmannsretten hadde, betyr ikke at lagmannsretten har misforstått påtalemyndigheten. Anken kan heller ikke på dette punkt føre frem.
(8)Etter dette forkastes anken. Avgjørelsen er enstemmig.