(1)Saken gjelder videre anke over kjennelse om varetektsfengsling.
(2)A, født 00.00.2000, er siktet for to overtredelser av straffeloven § 352 første ledd, jf. § 351 første ledd og én overtredelse av straffeloven § 351 første ledd.
(3)Påtalemyndigheten begjærte siktede varetektsfengslet i fire uker den 16. januar 2020. Begjæringen ble begrunnet med gjentagelsesfare, jf. straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3, jf. § 184.
(4)Haugaland tingrett avsa 17. januar 2020 kjennelse med slik slutning: «A, født 00.00.2000, kan holdes i varetektsfengsel inntil annet blir bestemt av påtalemyndigheten eller retten, men ikke ut over fredag 14.02.2020 kl. 1700.»
(5)A anket til lagmannsretten.
(6)Gulating lagmannsrett avsa 31. januar 2020 kjennelse med slik slutning: «Anken forkastes.»
(7)A har anket til Høyesterett. Han har i korte trekk anført at lagmannsrettens begrunnelse er utilstrekkelig for så vidt gjelder vurderingen av gjentagelsesfaren og forholdsmessigheten av varetektsfengsling, og at det derfor ikke er mulig å se om rettsanvendelsen er korrekt. Det er lagt ned påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves og at siktede løslates.
(8)Påtalemyndigheten har anført at lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig. Det er ingen uttalelser i lagmannsrettens kjennelse som tyder på uriktig lovforståelse. Det er lagt ned påstand om at anken forkastes.
(9)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken er en videre anke over kjennelse. Ankeutvalgets kompetanse er dermed begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3.
(10)Varetektsfengslingen er begrunnet med gjentakelsesfare, jf. straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3, som forutsetter at fengsling «antas påkrevd for å hindre at han på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder». Etter Høyesteretts praksis innebærer dette at det må foreligge en «sterk grad av sannsynlighetsovervekt» for gjentakelse, jf. Rt-2012-1207 avsnitt 9.
(11)Lagmannsretten har i den foreliggende sak uttalt følgende: «Når det gjelder spørsmålet om gjentakelsesfare, legger lagmannsretten til grunn at det foreligger en sterk grad av fare for at sikte vil begå lignende handlinger dersom han blir løslatt. Som et premiss for gjentakelsesfaren, legger lagmannsretten til grunn at siktede har begått handlingene han er mistenkt for. Handlingene er i seg selv så farlige at det er påkrevd å varetektsfengsle under denne forutsetning.»
(12)Det er ikke uten videre klart om uttrykket «sterk grad av fare» innebærer en like høy grad av sannsynlighet som «sterk grad av sannsynlighetsovervekt». Ordbruken på dette punkt er imidlertid ikke avgjørende dersom det på annen måte fremgår av avgjørelsen at lagmannsretten har lagt til grunn at det foreligger en grad av sannsynlighet som tilfredsstiller lovens krav. Ankeutvalget er, under en viss tvil, kommet til at avgjørelsen lest i sin sammenheng viser at lagmannsretten har vurdert graden av sannsynlighet for gjentagelse som tilstrekkelig høy til at lovens krav er oppfylt. Utvalget bemerker at det i denne sammenheng oppfatter lagmannsretten slik at det med «sterk grad av fare» ikke har ment å referere til det potensielle skadeomfanget, men til risikoen for nye tilfeller av ildspåsettelse.
(13)For så vidt gjelder de øvrige ankegrunnene finner ankeutvalget det enstemmig klart at anken ikke kan føre frem. Anken på disse punktene blir forkastet i medhold av straffeprosessloven § 387 a første ledd.
(14)Anken må etter dette forkastes.
(15)Kjennelsen er enstemmig.