(1)Saken gjelder lagmannsrettens lovtolkning i sak om parkeringsgebyr.
(2)A ble 3. juni 2019 ilagt parkeringsgebyr av Oslo kommune ved Bymiljøetaten. Han hadde parkert bilen sin like ved krysset mellom ----veien og ---- gate på ------------- i Oslo. Bilen var parkert omtrent 2,5 meter inn i ------ gate, mot øst. ----- gate er enveiskjørt i retning øst. As bil var parkert på høyre side i fartsretningen. Gebyret hadde sitt grunnlag i at A hadde parkert nærmere enn fem meter fra krysset, jf. trafikkreglene § 17 nr. 1 bokstav b.
(3)A påklaget gebyrileggelsen til Oslo tingrett, som 9. august 2019 avsa kjennelse med slik slutning: «1. Klagen forkastes. 2. A, født 00.00.1969, dømmes til innen to uker fra forkynning av denne kjennelsen å betale 1000,- kroner i sakskostnader til Oslo kommune Bymiljøetaten.»
(4)Etter anke fra A avsa Borgarting lagmannsrett 25. november 2019 kjennelse med slik slutning: «1. Ilagt parkeringsgebyr av 3. juni 2019 oppheves. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
(5)Oslo kommune ved ordføreren har anket til Høyesterett og i korte trekk gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket trafikkreglene feil. Unntaket for T-kryss som er utviklet i praksis, åpner ikke for en konkret fortolkning av stanseforbudet i det enkelte veikryss. Så lenge lagmannsretten ikke har fastslått at det her er tale om et T-kryss, må det være hovedregelen om stanseforbud nærmere enn fem meter fra krysset som gjelder.
(6)Kommunen har også anført at sakskostnadskravet er for høyt. Krav om dekning av tapt arbeidsinntekt kan uansett ikke fremmes for retten i saken her, i det slike krav må fremsettes direkte for politiet, jf. straffeprosessloven § 444.
(7)A har tatt til motmæle og i korte trekk gjort gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig. Oslo kommune anfører feilaktig at lagmannsrettens kjennelse åpner for «individuell frisiktvurdering» i den enkelte trafikksituasjon. Lagmannsrettens tolkning av stansingsforbudet i trafikkreglene § 17 nr. 1 bokstav b er korrekt og i tråd med unntaket for T-kryss som er etablert i praksis.
(8)A har videre fremsatt krav om sakskostnader til dekning av egen arbeidsinnsats med ti timer, til sammen 8 700 kroner.
(9)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at det her er tale om en videre anke, hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven § 388. Anken gjelder lagmannsrettens lovtolkning, som utvalget kan prøve.
(10)A har fått gebyr for overtredelse av trafikkreglene § 17 nr. 1 bokstav b. Bestemmelsen har denne ordlyden: «1. Det er forbudt å stanse … b) i vegkryss eller nærmere enn 5 meter fra vegkrysset. Avstanden regnes fra det punkt hvor fortaukant, kantlinje eller vegkant begynner å runde»
(11)Etter ordlyden gjelder det et absolutt forbud mot å parkere nærmere enn fem meter fra et veikryss, også hvis det er tale om et såkalt T-kryss. Formuleringen etterlater ikke rom for skjønn. Ut fra rettstekniske hensyn og hensynet til forutberegnelighet og likebehandling bør bestemmelsene i trafikkreglene tolkes etter sin ordlyd, se Rt-1997-492 og Rt-2015-40.
(12)I praksis er det imidlertid etablert et unntak for såkalte T-kryss. Unntaket er beskrevet slik i Statens vegvesens tidligere veiledning til trafikkreglene: «Hvor to veger danner et dele i form av T-kryss, utgjør ‘tverrstreken’ i T-en også en del av krysset slik at stans-forbudet etter bokstav b også gjelder for denne vegsiden. 5 meter-regelen på hver side, som dekker behovet for sikt i forhold til kryssende trafikk, antas imidlertid ikke å gjelde denne vegsiden.»
(13)Unntaket står i motstrid til en klar ordlyd, men synes å bygge på en fast forvaltningspraksis. Selv om den aktuelle veilederen er utgått, legger ankeutvalget til grunn at det gjelder en slik unntaksregel som beskrevet.
(14)A har anført at han har parkert langs «tverrstreken» i et T-kryss, og at parkeringen dermed er omfattet at unntaksregelen. Anførslene bygger på at -----veien er «foten» i T-krysset, og at ---- ----- gate er «tverrstreken». Kommunen har gjort gjeldende at lagmannsretten ikke har tatt stilling til om krysset kan betegnes som et T-kryss, men i stedet lagt opp til en skjønnsmessig vurdering av om det er behov for fri sikt.
(15)Ankeutvalget er enig med kommunen i at lagmannsretten ikke har tatt stilling til om det aktuelle krysset kan betegnes som et T-kryss. I kjennelsen begrunner lagmannsretten opphevelsen av parkeringsgebyret slik: «Lagmannsretten peker på at det er trafikkreglenes femmetersregel som skal tolkes − ikke Vegvesenets håndbok om unntaket for T-kryss. Det avgjørende for tolkingen av trafikkreglenes femmetersregel er således ikke nødvendigvis om noe skal betegnes som et T-kryss eller for eksempel et Y-kryss. Det avgjørende må derimot være en vurdering av hvilke tilfeller der den i utgangspunktet kategoriske femmetersregelen bør tolkes slik at den likevel ikke gjelder. Sentralt i vurderingen vil det da være om det underliggende behovet − dvs. behovet for frisikt − ikke slår inn.»
(16)Etter ankeutvalgets syn bygger lagmannsretten her på feil lovtolkning. Forbudet mot å parkere nærmere enn fem meter fra veikryss er i utgangspunktet absolutt, og det gjelder ikke bare der behovet for fri sikt slår inn. Fra denne regelen er det gjort et helt konkret unntak for T-kryssene. En eventuell opphevelse av gebyrileggelsen må bygge på at As parkering omfattes av unntaket.
(17)Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve. Ved den nye behandlingen må lagmannsretten ta stilling til om unntaket for T-kryss får anvendelse i dette tilfellet, alternativt om unntaket har skapt en slik uklarhet om rettstilstanden at dette i seg selv gir grunnlag for å oppheve ileggelsen av gebyret.
(18)A har krevd sakskostnader for eget arbeid med saken. Utvalget kan ikke se at det er hjemmel for å tilkjenne sakskostnader, og kravet tas ikke til følge.
(19)Kjennelsen er enstemmig.