(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse i sak om besøksforbud.
(2)Påtalemyndigheten har bedt om at B skal ilegges fortsatt besøksforbud overfor A frem til 5. desember 2020.
(3)Lister tingrett avsa 30. juni 2020 kjennelse med slik slutning: «Påtalemyndighetens begjæring om fortsatt besøksforbud tas ikke til følge.»
(4)A anket til Agder lagmannsrett, som 28. august 2020 avsa kjennelse med slik slutning: «1. Anken forkastes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 5 000 – femtusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.»
(5)A har anket til Høyesterett og bedt om oppfriskning for oversittelse av ankefristen. Anken gjelder lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse. Hun har i korte trekk anført at staten skal holdes ansvarlig for sakskostnadene. Hun har lagt ned påstand om at lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 2, oppheves.
(6)B har ikke inngitt tilsvar.
(7)Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(8)Lagmannsrettens kjennelse ble avsagt 28. august 2020. Kjennelse som går ut på at besøksforbud ikke besluttes, behøver bare meddeles, jf. straffeprosessloven § 52 andre ledd og § 222 a sjette ledd fjerde setning. Kjennelse ble sendt til meddelelse i Aktørportalen 31. august 2020. Anken fra bistandsadvokaten ble først inngitt 17. september 2020. Ankeutvalget legger til grunn at anken derfor var for sent inngitt, jf. straffeprosessloven § 379 første ledd første setning.
(9)Spørsmålet i saken er om oversittelsen bør legges ankende part til last, jf. § 318 første ledd bokstav a, jf. § 379 første ledd andre setning.
(10)Bistandsadvokaten har opplyst at oversittelsen skyldes at han først etter ankefristens utløp ble klar over at A ikke skulle idømmes sakskostnader.
(11)Det er sikker praksis for at feil som begås av siktedes forsvarer, ikke skal komme siktede til skade. Bistandsadvokats feil må som utgangspunkt behandles på samme måte som forsvarers feil, jf. Rt- 2010-12 avsnitt 11: «Det er sikker praksis for at feil som begås av siktedes forsvarer ikke skal komme siktede til skade, se senest Rt-2009-930. Retten til bistandsadvokat er en straffeprosessuell rettighet som er gitt fornærmede for at vedkommende best mulig skal kunne ivareta sine rettigheter i anledning strafforfølgning. Selv om det krav som fremmes er av sivilrettslig karakter, har bistandsadvokaten også andre oppgaver under etterforskning, saksforberedelse og hovedforhandling, se straffeprosessloven § 107c. Ankeutvalget mener derfor at en bistandsadvokats feil må behandles på samme måte som forsvarers feil, og at Ormstads fristoversittelse ikke skal gå ut over A. En slik forståelse av straffeprosessloven § 318 første ledd bokstav a er også i samsvar med den styrking av fornærmedes stilling i straffeprosessen som har funnet sted.»
(12)Hensynet til B taler ikke mot at anken tas under behandling. Anken gjelder bare lagmannsrettens omkostningsavgjørelse og spørsmålet om det er A eller staten som skal idømmes sakskostnadsansvar.
(13)Til realiteten bemerker utvalget at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf. straffeprosessloven § 442 andre setning.
(14)Det følger av høyesterettspraksis at tvistelovens sakskostnadsregler får analogisk anvendelse i saker om besøksforbud, jf. Rt-2009-79 avsnitt 10 med videre henvisninger. Det er etter praksis staten v/Justis- og beredskapsdepartementet som skal holdes ansvarlig for sakskostnadene, jf. Rt-2014-534.
(15)Saken er tilstrekkelig opplyst til å treffe ny sakskostnadsavgjørelse for lagmannsretten. Fristen for betaling settes fra Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse. Sakskostnader for Høyesterett er ikke aktuelt da ankende part har oppnevnt bistandsadvokat. Ankende part har ikke lagt ned påstand om å bli tilkjent sakskostnader.