(1)Anken gjelder lagmannsrettens avgjørelse om å heve en trygderettssak på grunn av manglende rettslig interesse der saksøkte har bedt om at saken avgjøres på grunnlag av enighet mellom partene, jf. tvisteloven § 9-7.
(2)Nav Arbeid og ytelser innvilget ved vedtak 22. desember 2016 krav om arbeidsavklaringspenger fra A. A klaget over at ikke arbeidsavklaringspenger ble beregnet med yrkesskadefordeler. Nav Klageinstans stadfestet vedtaket 12. januar 2018.
(3)A anket til Trygderetten, som avsa kjennelse 17. september 2019 med slik slutning: «Vedtak truffet av NAV Klageinstans den 12. januar 2018 stadfestes.»
(4)A tok ut stevning for Gulating lagmannsrett, og nedla påstand om at han har «rett til yrkesskadefordel vedrørende Arbeidsavklaringssøknad». Han ønsket med andre ord dom på den ytelsen han mener å ha krav på – det vil si dom for realiteten. I tilsvaret nedla staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet påstand om at Trygderettens kjennelse kjennes ugyldig, og ba om at lagmannsretten avgjorde saken på grunnlag av forenklet behandling etter tvisteloven § 9-7. Det ble samtidig opplyst at Arbeids- og velferdsetaten ville treffe nytt vedtak i saken etter at Trygderettens kjennelse er opphevet.
(5)Gulating lagmannsrett avsa 11. juni 2020 kjennelse med slik slutning: «Sak som gjelder prøving av Trygderettens kjennelse av 17. september 2019 i ankesak nr. 18/03446 heves.»
(6)A har anket til Høyesterett. Det er i hovedsak anført at lagmannsretten skulle ha realitetsbehandlet anken og gitt ham medhold, og at det var feil av lagmannsretten å legge til grunn at partene var enige. Han har i tillegg vist til at han ikke ble informert om tilsvaret eller e-postkorrespondansen mellom lagmannsretten og motparten. A ber om at lagmannsrettens kjennelse oppheves og at saken realitetsbehandles der.
(7)Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet har inngitt tilsvar. Det er i hovedsak anført at all den tid «NAV har besluttet å underlegge saken ny realitetsbehandling, hvor også den godkjente yrkesskade fra 2009 blir hensyntatt, har lagmannsretten korrekt lagt til grunn at ankende part ikke lenger har en rettslig interesse i å få prøvet den aktuelle Trygderettskjennelsen».
(8)Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet har nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: 1. Anken nektes fremmet Subsidiært: 2. Anken forkastes For begge tilfeller: 3. Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet tilkjennes sakskostnader med kr 13 400 for Høyesterett.»
(9)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken gjelder en kjennelse avsagt av lagmannsretten som første instans. Kompetansebegrensningene i tvisteloven § 30-6 kommer da ikke til anvendelse, og ankeutvalget har full kompetanse ved avgjørelse av anken.
(10)I lagmannsrettens begrunnelse for å heve saken heter det: «Lagmannsretten oppfatter Statens syn slik at Staten i realiteten har opphevet vedtaket truffet av NAV Klageinstans 12. januar 2018 og skal behandle saken på nytt. Det er etter dette ikke rettslig interesse i en behandling av Trygderettens kjennelse for lagmannsretten og saken blir å heve etter tvisteloven § 19-1 nr. 2 bokstav b.»
(11)Etter ankeutvalgets oppfatning har lagmannsretten tolket tvisteloven § 1-3 om rettslig interesse uriktig når den legger til grunn at saken kunne heves. Det følger av prinsippet i tvisteloven § 9-7, jf. § 19-1 første ledd bokstav a, at retten skal avsi dom i tråd med partenes enighet om det kravet som er brakt inn for retten, jf. Rt-2011-444 avsnitt 16. Partene var enige om at Trygderettens kjennelse var uriktig og om grunnlaget for det. Da lagmannsretten hevet saken, hadde ikke Nav truffet vedtak i tråd med saksøkers krav.
(12)For lagmannsretten nedla A påstand om dom for sakens realitet, mens staten nedla påstand om at Trygderettens kjennelse er ugyldig. På dette punkt var partene altså ikke «enige» om kravet etter § 9-7 første ledd. Det følger av Rt-2001-995 at domstolene ved prøving av lovligheten av Trygderettens kjennelser, jf. trygderettsloven § 26 tredje ledd, ikke kan avsi dom på sakens realitet. Konsekvensen er derfor at lagmannsretten skulle gitt dom for at Trygderettens kjennelse er ugyldig.
(13)Selv om ankeutvalget har full kompetanse ved avgjørelsen av anken, kan utvalget ikke avsi dom i et tilfelle hvor lagmannsretten har avvist saken. Lagmannsrettens avgjørelse må da oppheves. Etter det resultat utvalget er kommet til, er det ikke nødvendig å gå inn på om lagmannsretten begikk saksbehandlingsfeil i form av manglende kontradiksjon.
(14)A er selvprosederende og har ikke nedlagt påstand om sakskostnader.
(15)Kjennelsen er enstemmig.