(1)Saken gjelder varetektsfengsling på grunn av bevisforspillelsesfare, jf. straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 2.
(2)A er siktet for overtredelse av straffeloven § 274 første ledd, jf. § 273, jf. § 15. Grunnlaget for siktelsen er angitt slik: «Fredag 18. september 2020 ca. kl. 21.00 i ----- 00 i X slo og sparket han B gjentatte ganger i hodet og kroppen, samt rispet ham med kniv i hodet og ryggen og påførte ham et kutt i venstre hånd som måtte sys med 6 sting. Kroppsskaden er grov da den har karakter av mishandling.»
(3)Han ble samme dag pågrepet av politiet og ble 20. september 2020 begjært varetektsfengslet i fire uker.
(4)Ved Hedmarken tingretts kjennelse 21. september 2020 ble han varetektsfengslet til 19. oktober 2020.
(5)Siktede anket til Eidsivating lagmannsrett, som ved kjennelse 23. september 2020 forkastet anken.
(6)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og lovtolkningen i tilknytning til det spesielle fengslingsvilkåret i § 171 nr. 2 – bevisforspillelsesfare. Han har i korte trekk anført:
(7)Lagmannsrettens begrunnelse for bevisforspillelsesfaren er for generell og hypotetisk. Siktede har erkjent de faktiske forholdene og forklart seg i detalj om det siktelsen gjelder. Lagmannsrettens kjennelse bør derfor oppheves.
(8)Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om at anken forkastes.
(9)Høyesteretts ankeutvalg kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd.
(10)Varetektsfengsling begrunnet med fare for bevisforspillelse krever etter straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 2 at det er «nærliggende fare» for at han vil forspille bevis i saken, f.eks. ved å fjerne spor eller påvirke vitner eller medskyldige.
(11)Lagmannsretten har begrunnet fare for bevisforspillelse slik: «Selv om siktede har erkjent de faktiske forhold han er siktet for, har han fortsatt mulighet for å påvirke vitner, og det er etter lagmannsrettens syn en reell og nærliggende mulighet for at han vil benytte muligheten til å påvirke vitner eller på annen måte forspille bevis dersom han gis anledning til det. Som påpekt av tingretten risikerer han en streng straff og han har en klar egeninteresse i å begrense sin egen rolle i saken, herigjennom ved å påvirke vitner. Saken er helt i en innledende fase og selv om fornærmede allerede er avhørt legges det til grunn at det vil være behov for ytterligere avhør av ham, uten at siktede har hatt mulighet for å påvirke hans forklaring, noe siktede vil ha en reell mulighet for ved en løslatelse. Den videre etterforskning vil også kunne avdekke et behov for avhør av andre for å få saken fullt ut opplyst, og det er da viktig at slike forklaringer kan innhentes uten at siktede har hatt mulighet for å påvirke innholdet.»
(12)Det følger av rettspraksis at det for fengsling med grunnlag i «nærliggende fare» for bevisforspillelse må foreligge en reell fare for at siktede vil forspille bevis, og at det er sannsynlighetsovervekt for at denne muligheten vil bli benyttet. I alminnelighet må det angis hvilke konkrete forhold i saken som tilsier at det er sannsynlighetsovervekt for at siktede vil forspille bevis, jf. HR-2019-351-U avsnitt 12 med videre henvisninger.
(13)Lagmannsretten har lagt til grunn at det er en «reell og nærliggende mulighet» for at siktede vil benytte muligheten til å forspille bevis. Det er ikke uten videre klart om lagmannsretten med dette mener at det foreligger sannsynlighetsovervekt, eller bare en lavere grad av sannsynlighet, for at siktede vil benytte muligheten til å forspille bevis. Samtidig er den konkrete begrunnelsen på dette punkt begrenset til at han risikerer en streng straff og har en klar egeninteresse i å begrense sin rolle i saken. Det er heller ikke kommentert at siktede i politiavhør har erkjent handlingen og samtykket i tilståelsesdom, og at han selv tok videoer og bilder av hendelsen.
(14)Uklarheten om hvilket krav til sannsynlighet for bevisforspillelse som er lagt til grunn, sammenholdt med den knappe begrunnelsen for hvilke konkrete forhold som taler for at siktede vil forspille bevis i saken, medfører at det ut fra kjennelsesgrunnene ikke er mulig å konstatere at lagmannsrettens generelle tolking av straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 2 er riktig.
(15)Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
(16)Kjennelsen er enstemmig.