(1)Saken gjelder lagmannsrettens beslutning om å fremme anke over dom der det er tvist om ankegjenstandens verdi er mindre enn 125 000 kroner, jf. tvisteloven § 29-13 første ledd.
(2)Kjølberggata 29 AS fremmet stevning for Oslo tingrett 27. juli 2018 med krav om dom på at selskapet hadde rett til å ha rømningsvei mot naboeiendommen Hagegata 46. Boligaksjeselskapet som drifter naboeiendommen, Havegaten 46 AS, bestred at Kjølberggata 29 AS hadde slik rett.
(3)Oslo tingrett avsa dom 7. november 2018 om at Kjølberggata 29 AS hadde rett til å ha rømningsvei mot Hagegata 46, som vist på skisse fra arkitekt Fredrik Torp av 20. november 2008. Dommen ble anket av Havegaten 46 AS.
(4)Borgarting lagmannsrett sendte 25. januar 2019 varsel om at anken ble vurdert nektet fremmet etter tvisteloven § 29-13 andre ledd.
(5)Kjølberggata 29 AS gjorde i prosesskriv 13. februar 2019 gjeldende at anken uansett ikke kunne fremmes uten lagmannsrettens samtykke etter tvisteloven § 29-13 første ledd, idet ankegjenstandens verdi ikke oversteg kroner 125 000.
(6)I brev 26. februar 2019 meddelte lagmannsretten at retten ikke fant at anken skulle nektes fremmet etter tvisteloven § 29-13 andre ledd, da det ikke ble funnet klart at anken ikke ville føre frem. Retten fant videre at tvisteloven § 29-13 første ledd ikke kom til anvendelse, idet det var sannsynlighet for at ankegjenstandens verdi var høyere enn 125 000 kroner. Beslutningen ble truffet av saksforberedende dommer alene.
(7)Kjølberggata 29 AS har anket beslutningen til Høyesterett. Det er gjort gjeldende at lagmannsrettens fastsettelse av ankegjenstandens verdi er i strid med reglene i tvisteloven kapittel 17. Ankemotpartens pretensjon om ankegjenstandens verdi kan ikke legges til grunn. Den er støttet opp av en takst som baserer seg på uriktig måte å beregne verdien på.
(8)Det er lagt ned slik påstand: «1. Anken nektes fremmet 2. Kjølberggaten 29 AS tilkjennes saksomkostninger.»
(9)Havegaten 46 AS har tatt til motmæle. Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at kravet til ankesum er oppfylt. En rett for Kjølberggata 29 AS til å ha rømningsvei og rømningsdør mot Hagegata 46 vil innebærer et betydelig verdiminus for Havegaten 46 AS, og et betydelig verdipluss for Kjølberggata 29 AS.
(10)Det er lagt ned slik påstand: «1. Anken for Høyesteretts ankeutvalg forkastes 2. Havegaten 46 AS tilkjennes sakens omkostninger»
(11)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at lagmannsretten har besluttet at anken skal tillates fremmet etter å ha kommet til at ankegjenstandens verdi overstiger beløpsgrensen på 125 000 kroner, jf. tvisteloven § 29-13 første ledd.
(12)Ankeutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. tvisteloven § 29-13 femte ledd.
(13)Beslutningen om å fremme anken fra Havegaten 46 AS ble truffet av saksforberedende dommer alene, til tross for at partene var uenige om ankegjenstandens verdi faktisk oversteg 125 000 kroner.
(14)Det fremgår av tvisteloven § 19-2 tredje ledd bokstav a at forberedende dommer ikke kan treffe beslutning om å fremme en anke dersom det er tvist om dette, jf. Rt-2009-953 avsnitt 14. Ettersom partene i denne saken er uenige om kravet til ankesum er oppfylt, skulle beslutningen om å fremme anken vært truffet av den samlede rett. Dette innebærer at lagmannsretten ikke var lovlig sammensatt da den traff sin avgjørelse. En slik feil skal i utgangspunktet tillegges betydning uansett om feilen anses å ha hatt virkning for resultatet, jf. tvisteloven § 29-21 andre ledd bokstav b og HR-2018-895-U avsnitt 14.
(15)Den ankende part har ikke gjort gjeldende feilen som ankegrunn. Det følger imidlertid av tvisteloven § 29-20 andre ledd at feil av denne karakter «kan» tillegges vekt utenom anken, jf. Rt-2009-953 avsnitt 14, Rt-2012-446 avsnitt 13 og HR-2018-895-U avsnitt 15. Slik saken ligger an, kan det etter ankeutvalgets syn vanskelig sees helt bort fra at feilen kan ha hatt betydning for utfallet i saken.
(16)Ankeutvalget finner etter dette at lagmannsrettens beslutning må oppheves.
(17)I lys av lagmannsrettens svært knappe merknader knyttet til spørsmålet om ankesum, bemerker utvalget videre at selv om avgjørelsen treffes ved beslutning, jf. tvisteloven § 29-13 femte ledd, må den begrunnes når det er uenighet om hvorvidt kravet til ankesum er oppfylt, jf. nærmere om dette i Rt-2009-953 avsnitt 12 flg.
(18)Beslutningen er opphevet utenom anken, og det tilkjennes derfor ikke sakskostnader, jf. Schei m.fl., Tvisteloven Kommentarutgave (2. utg.) side 702-703 og HR-2018-895-U avsnitt 17.
(19)Kjennelsen er enstemmig.