(1)Saken gjelder internering etter utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b om unndragelsesfare.
(2)A, født 00.00.2000, er opprinnelig fra Eritrea. A søkte asyl i Norge 8. februar 2018. Med henvisning til Dublin III-forordningen ble hun i UDIs vedtak 10. september 2018 og UNEs vedtak 12. november 2018 nektet realitetsbehandling. A ble deretter sendt til Italia for å fremsette søknad der.
(3)A returnerte til Norge før sommeren 2019. Hun begjærte 21. august 2019 omgjøring av UNEs vedtak 12. november 2018. I vedtak 18. november 2019 besluttet UNE ikke å omgjøre vedtaket. Deretter søkte hun 26. november 2019 på ny asyl. Hun har motsatt seg retur til Italia for å behandle søknad om asyl der. På denne bakgrunn er hun begjært internert i fire uker i medhold av utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b.
(4)Oslo tingrett avsa 2. desember 2019 kjennelse med slik slutning: «A, født 00.00.2000, kan holdes internert inntil retten eller politiet bestemmer noe annet, men ikke ut over 30.12.2019.»
(5)Borgarting lagmannsrett avsa 11. desember 2019 kjennelse med slik slutning: «Anken forkastes.»
(6)A har anket til Høyesterett. Anken er angitt å gjelde lagmannsrettens lovtolking. I korte trekk har hun gjort gjeldende at det ikke er tilstrekkelig for internering at utlendingen motsetter seg utsendelse, jf. HR-2019-2251-U. Det er anført at lagmannsretten ikke har foretatt en konkret vurdering av om hun vil unndra seg utreise.
(7)Politiets utlendingsenhet har inngitt tilsvar og påstått anken forkastet. Det gjøres gjeldende at avgjørelsen i HR-2019-2251-U ikke kan være av avgjørende betydning. Det er ikke noe krav for å oppfylle lovens vilkår om unndragelsesfare at utlendingen aktivt gjør seg utilgjengelig for utlendingsmyndighetene. Loven gir hjemmel for å internere en utlending i påvente av et vedtak på bakgrunn av en antakelse om at vedkommende vil unndra seg et fremtidig vedtak. I denne vurderingen kan det vektlegges at utlendingen uttrykkelig har motsatt seg å forlate riket, jf. utlendingsloven § 106 d bokstav b. Lagmannsrettens vurdering av unndragelsesfaren er tilstrekkelig.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken gjelder lagmannsrettens lovtolking, som ankeutvalget kan prøve, jf. utlendingsloven § 99a, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 3.
(9)Utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b første og andre punktum fastsetter at en utlending kan interneres når det er «konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av et vedtak som innebærer at utlendingen plikter å forlate riket. Pågripelse og internering kan også skje dersom det er vesentlig fare for at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av et vedtak som innebærer at utlendingen skal overføres til et annet europeisk land i medhold av Dublin-samarbeidet, jf. § 32» (uthevet her).
(10)Om unndragelsesfaren i denne saken uttaler lagmannsretten: «I likhet med tingretten finner lagmannsretten at det foreligger slik unndragelsesfare at det er grunnlag for internering etter utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b. I det det er ny uttransportering til Italia som er det aktuelle, kommer § 106 første ledd bokstav b annet punktum til anvendelse. Ved vurderingen av unndragelsesfaren finner lagmannsretten det tilstrekkelig å peke på at A uttrykkelig har motsatt seg å bli sendt tilbake til Italia.»
(11)Om kriteriet unndragelse i utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b uttaler Høyesteretts ankeutvalg i HR-2019-2251-U avsnitt 8: «Unndragelse i denne sammenheng vil være at utlendingen aktivt gjør seg utilgjengelig for utlendingsmyndighetene. Det er ikke tilstrekkelig for internering at man motsetter seg utsendelse.»
(12)Som det fremgår av sitatet fra lagmannsrettens kjennelse, har den funnet det «tilstrekkelig» til å oppfylle lovens vilkår om unndragelsesfare at «A uttrykkelig har motsatt seg å bli sendt tilbake til Italia». Utlendingsloven § 106 d første ledd fastsetter imidlertid at unndragelsesfaren «skal vurderes konkret i det enkelte tilfellet. For å avgjøre om det foreligger unndragelsesfare skal det foretas en totalvurdering hvor det blant annet kan legges vekt på om … b) utlendingen uttrykkelig har motsatt seg å forlate riket».
(13)Ved internering som ved varetektsfengsling skal det altså foretas en totalvurdering av unndragelsesfaren hvor det etter loven «kan legges vekt på» om utlendingen «uttrykkelig har motsatt seg» å forlate riket. Lagmannsrettens begrunnelse må imidlertid forstås slik at den har ansett dette momentet som alene tilstrekkelig. Det er uriktig lovtolking.
(14)Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves, jf. utlendingsloven § 99a, jf. straffeprosessloven § 385 andre ledd.
(15)Kjennelsen er enstemmig.