(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om å ikke gi samtykke til å fremme anke i barnevernsak, jf. tvisteloven § 36-10 tredje ledd.
(2)A og B er foreldre til C, født 3. januar 2012.
(3)Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Østfold fattet 16. februar 2017 vedtak med slik slutning: "1. X kommune overtar omsorgen for C, født 00.00.2012, jf. barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a. 2. C plasseres i godkjent fosterhjem, jf. barnevernloven § 4-14 bokstav a. 3. A og B gis rett til samvær med C 4 ganger i året i inntil 2 timer hver gang. Barneverntjenesten gis rett til å bestemme sted for samværene, og til å ha en trygghetsperson for C til stede ved samværene, jf. barnevernloven § 4-19 annet ledd."
(4)Foreldrene brakte fylkesnemndas vedtak inn for Moss tingrett, som 5. juli 2018 avsa dom med slik domsslutning: "1. Pkt. 1 og 2 i fylkesnemndas vedtak av 16. februar 2017 stadfestes. 2. C og hennes mor A gis rett til samvær med hverandre minimum fire ganger pr. år med 1 time hver gang. 3. C og hennes far B gis rett til samvær med hverandre minimum 1 gang pr. år a 1 time. 4. C og hennes foreldre gis rett ett felles samvær pr år a 1 time. 5. Barneverntjenesten gis anledning til å føre tilsyn under samværene. Barneverntjenesten gis anledning til å bestemme sted for samvær. Det gis anledning til å ha en trygghetsperson for C til stede under samværene."
(5)Foreldrene anket dommen til Borgarting lagmannsrett som 23. november 2018 avsa beslutning med slik slutning: "Det gis ikke samtykke til at anken fremmes."
(6)A og B har anket lagmannsrettens beslutning til Høyesterett og lagt ned påstand om opphevelse. Det er i korte trekk anført at lagmannsrettens saksbehandling ikke har vært forsvarlig. Det er flere vesentlige svakheter ved tingrettens dom som tilsier at lagmannsretten skulle ha gitt samtykke til å fremme anken. Lagmannsretten har også oversett at vilkåret i tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav d er oppfylt, ettersom tingretten reduserte det samværet som ble fastsatt av fylkesnemnda.
(7)X kommune har i tilsvar påstått anken forkastet. Det er i korte trekk anført at lagmannsretten har foretatt en forsvarlig saksbehandling. Det hefter ikke vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse eller saksbehandling som tilsier at lagmannsretten skulle ha gitt samtykke til å fremme anken. Vilkåret i tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav d er oppfylt, men lagmannsretten har likevel gjort en grundig vurdering av samværsspørsmålet, slik at hensynet til forsvarlig saksbehandling må anses ivaretatt.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. HR-2017-776-A avsnitt 27. Dette omfatter blant annet om de lovbestemte vilkårene for ankebehandling i lagmannsretten er oppfylt, jf. tvisteloven § 36-10 tredje ledd. Ved denne prøvingen har utvalget full kompetanse.
(9)I fylkesnemndas vedtak ble foreldrene tilkjent felles samvær med datteren fire ganger i året med to timer hver gang. I tingretten ble mor gitt samvær med henne fire ganger i året, én time hver gang. Far ble gitt samvær én time én gang i året. I tillegg ble foreldrene gitt felles samvær med datteren én time én gang i året. Dette betyr at mens fylkesnemnda tilkjente mor totalt åtte timer samvær i året, tilkjente tingretten henne totalt seks timer. Fylkesnemnda tilkjente far åtte timer samvær i året, tingretten tilkjente ham to timer. Lagmannsretten har imidlertid bygget på at tingrettens dom ikke går ut på tvang ut over det som følger av fylkesnemndas vedtak, jf. tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav d.
(10)Som en følge av dette har lagmannsretten heller ikke foretatt en nærmere vurdering av om samtykke til ankebehandling i lagmannsretten bør gis, slik det skal gjøres dersom ett av vilkårene for samtykke til ankebehandling er oppfylt. Dette repareres ikke av at lagmannsretten har en grundig vurdering av om vilkåret i § 36-10 tredje ledd bokstav c er oppfylt, nemlig om det hefter vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse eller saksbehandling. Dette er et annet skjønnstema.
(11)Lagmannsrettens beslutning må etter dette oppheves.
(12)Avgjørelsen er enstemmig.