(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om ikke å gi samtykke til ankebehandling, jf. tvisteloven § 36-10 tredje ledd, i sak om vedtak om ikke å oppheve omsorgsovertakelse.
(2)A og B er foreldre til C, født 00.00.2016.
(3)Barneverntjenesten traff 21. desember 2016 vedtak om å plassere C utenfor hjemmet. A påklaget vedtaket. Vedtaket ble opprettholdt i fylkesnemnda i Buskerud og Vestfolds vedtak 3. januar 2017.
(4)Ved fylkesnemndas vedtak 28. mars 2017 overtok barneverntjenesten omsorgen for C, som ble plassert i fosterhjem. Etter begjæring om rettslig overprøving stadfestet Asker og Bærum tingrett i dom 26. juni 2017 fylkesnemndas vedtak. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning 16. januar 2018 ble det ikke gitt samtykke til å fremme As anke. Høyesterett forkastet As anke i kjennelse 15. mars 2018.
(5)A fremmet 1. april 2018 krav om opphevelse av vedtaket om omsorgsovertakelse. Kravet om opphevelse ble ikke tatt til følge. Samvær ble satt til to timer, fire ganger i året.
(6)Både A og B begjærte rettslig overprøving. B nedla subsidiær påstand om utvidet samvær. Asker og Bærum tingrett avviste Bs subsidiære påstand med henvisning til at spørsmålet ikke hadde vært behandlet av fylkesnemnda.
(7)A og B ba om at det ble oppnevnt sakkyndig. Asker og Bærum tingrett oppnevnte psykiater dr. med. Henning Værøy som avga erklæring og forklaring. Erklæringen ble forelagt barnesakkyndig kommisjon som hadde bemerkninger.
(8)Asker og Bærum tingrett avsa 28. juni 2019 dom med slik slutning: «1. Fylkesnemndas slutning i vedtak av 17.10.18 i sak 2018/2616 punkt 1 og 2 stadfestes. Barneverntjenesten gis adgang til å fastsette de nærmere rammene for foreldrenes samvær.»
(9)A anket dommen til Borgarting lagmannsrett som 9. oktober 2019 avsa beslutning med slik slutning: «Det gis ikke samtykke til at anken fremmes.»
(10)A har anket til Høyesterett. A har i hovedsak anført at lagmannsretten ikke har foretatt en forsvarlig vurdering av fars omsorgsevne. Lagmannsretten har heller ikke vurdert spørsmålet om samvær. Vilkårene for ankebehandling i lagmannsretten var oppfylt, og lagmannsrettens begrunnelse om ikke å fremme anken er ikke forsvarlig. Feil påpekt i anken er ikke tilstrekkelig drøftet av lagmannsretten. A har nedlagt slik påstand: «1. Lagmannsrettens beslutning oppheves. Det gis samtykke til å fremme anken. A tilkjennes sakens omkostninger.»
(11)X kommune har anført at lagmannsrettens vurdering er forsvarlig, og at vilkårene for opphevelse ikke er oppfylt. Kommunen har nedlagt slik påstand: «Anken forkastes.»
(12)Anken er forkynt for Bs prosessfullmektig. Merknader er ikke inngitt.
(13)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling. Dette omfatter blant annet spørsmålet om de lovbestemte vilkår for ankebehandling i lagmannsretten er oppfylt. Ved denne prøvingen har utvalget full kompetanse. Hvorvidt det bør gis samtykke til anken der minst ett av de lovbestemte vilkår er oppfylt, hører i utgangspunktet under lagmannsrettens skjønn. Utvalgets kompetanse til å prøve lagmannsrettens avgjørelse av om samtykke bør gis, er begrenset til om vurderingen er forsvarlig, og om den er begrunnet så langt hensynet til forsvarlig saksbehandling tilsier det, jf. HR-2017-776-A avsnitt 27 og 57.
(14)Ankeutvalget har enstemmig funnet det klart at As anke over lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om omsorgsovertakelse ikke kan føre fram. Denne del av anken forkastes dermed under henvisning til tvisteloven § 30-9 andre ledd.
(15)I anken til lagmannsretten var det avslutningsvis også anført at «samværsfastsettelsen bygger på en uriktig lovforståelse». Videre ble det anført at samværet var fastsatt «med tanke på langvarig plassering», men at A hadde hatt «en svært positiv utvikling gjennom flere år».
(16)Denne subsidiære anførselen er ikke behandlet i lagmannsrettens beslutning. Beslutningen må etter dette oppheves for så vidt gjelder denne del av avgjørelsen, jf. tvisteloven § 30-3 første ledd sammenholdt med § 29-21. Om de rettslige kriteriene ved behandlingen av samværsspørsmålet vises det til Den europeiske menneskerettsdomstols dom 19. november 2019 i saken K.O. og V.M. mot Norge avsnitt 67 følgende.
(17)Kjennelsen er enstemmig.