(1)Saken gjelder internering etter utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b om unndragelsesfare.
(2)A ble ved UDIs vedtak 10. juli 2019 utvist fra Norge med varig innreiseforbud. Han har påklaget UDIs vedtak, men klagen er ikke avgjort. A ble 25. november 2019 pågrepet og begjært internert i fire uker i medhold av utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b. Pågripelsen skjedde direkte etter at A var løslatt fra soning av en straffedom.
(3)Ved Stavanger tingretts kjennelse 26. november 2019 ble han internert frem til 24. desember 2019.
(4)A anket til Gulating lagmannsrett, som ved kjennelse 28. november 2019 forkastet anken.
(5)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovtolkningen og saksbehandlingen. Han har i korte trekk anført at verken tingretten eller lagmannsretten har foretatt en konkret vurdering av om han vil unndra seg utreise. Han har lagt ned påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
(6)Påtalemyndigheten har påstått anken forkastet og har i korte trekk anført at tingretten har foretatt en konkret vurdering, og at det var tilstrekkelig av lagmannsretten å vise til tingrettens begrunnelse.
(7)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at den bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. utlendingsloven § 99a, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd.
(8)Etter utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b kan en utlending pågripes og interneres når «det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av et vedtak som innebærer at utlendingen plikter å forlate riket». Unndragelse i denne sammenheng vil være at utlendingen aktivt gjør seg utilgjengelig for utlendingsmyndighetene. Det er ikke tilstrekkelig for internering at man motsetter seg utsendelse.
(9)Tingretten viste i sin kjennelse som grunnlag for unndragelsesfare til at A flere ganger har fremholdt at han ikke vil reise til Somalia, men leve et liv i Norge. Retten fremhevet at han har «et sterkt incitament for ikke å samarbeide om en eventuell utvisning» dersom hans klage over utvisningsvedtaket ikke tas til følge.
(10)Lagmannsretten uttaler følgende om unndragelsesfaren: «Det er ikke anført forhold i anken som ikke er vurdert av tingretten, og lagmannsretten viser til tingrettens kjennelse som tiltres. Unndragelsesfaren er vurdert konkret av tingretten og tingretten har lagt til grunn at utlendingen gjennom å klage på utvisningsvedtaket ønsker å oppnå lovlig opphold i Norge. Det foreligger etter dette konkrete holdepunkter for at utlendingen vil unndra seg utsendelse.»
(11)Det er ikke tilstrekkelig til å konstatere unndragelsfare at man har klaget over et utvisningsvedtak og i den sammenheng gitt uttrykk for et ønske om å bli Norge. Lagmannsretten har videre vist til tingrettens kjennelse. Imidlertid har heller ikke tingretten angitt hvilke konkrete omstendigheter som gir holdepunkter for å anta at A vil unndra seg utsendelse dersom klagen over utsendelsesvedtaket ikke fører frem.
(12)Etter dette er lagmannsrettens begrunnelse ikke tilstrekkelig til å vise at vilkårene i utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b er anvendt på riktig måte. Kjennelsen må da oppheves, jf. straffeprosessloven § 385 tredje ledd sammenholdt med § 343 første ledd.
(13)Ankeutvalgets kjennelse er enstemmig.