(1)Saken gjelder videre anke over kjennelse om tvangsbot for manglende gjennomføring av samværsavtale, jf. barnelova § 65.
(2)A og B har sammen barna C, født 00.00.2002, og D, født 00.00.2006. Partene inngikk 10. mars 2017 rettsforlik i Stavanger tingrett med avtale om at barna skulle ha fast bosted hos mor og nærmere bestemt samvær med far. Det ble gjennomført samvær etter avtalen i påsken 2017. Etter avtalen skulle det også vært gjennomført samvær i pinsen, men dette ble ikke gjennomført. Etter dette har det ikke vært gjennomført samvær bortsett fra et kort dagssamvær mellom far og D i desember 2017.
(3)A begjærte i juli 2017 tvangsfullbyrdelse av samværsavtalen etter barnelova § 65. Stavanger tingrett avsa 19. oktober 2017 kjennelse med følgende slutning: "Begjæringen om ileggelse av tvangsbot, forkastes. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
(4)A anket kjennelsen til lagmannsretten. Gulating lagmannsrett avsa 5. februar 2018 kjennelse med slik slutning: "Anken forkastes. Hver av partene dekker egne sakskostnader for tingretten. Hver av partene dekker egne sakskostnader for lagmannsretten."
(5)Kjennelsen er avsagt under dissens, i det en dommer mente det ikke ville være umulig å gjennomføre samvær mellom far og D.
(6)A har anket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens generelle lovtolkning, hovedsakelig lagmannsrettens vurdering av vilkåret om det forelå "umulighet" etter barnelova § 65 tredje ledd.
(7)Ankemotparten har hovedsakelig anført at lagmannsrettens lovforståelse er riktig, og at saken ikke reiser prinsipielle spørsmål om innholdet i barnelova § 65.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at det dreier seg om en videre anke over kjennelse der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf. tvisteloven § 30-6.