Besøksforbud var ikke krenket. En mann var tiltalt etter straffeloven § 168 for å ha krenket et forbud mot å "oppsøke, forfølge eller på annet vis kontakte" en tidligere samboer. På et treningssenter hvor de begge trente regelmessig, gikk tiltalte ved en anledning inn og trente selv, selv om han visste at fornærmede allerede var der og trente. Høyesterett kom til at besøksforbudet ikke var krenket. Det ble blant annet lagt vekt på treningssenteret var relativt stort med mange mennesker i, og at tiltalte ikke henvendte seg til fornærmede, heller ikke ved å søke blikkontakt eller lignende. Dommen gir veiledning om hva som skal til for å krenke et besøksforbud.
(1)Dommer Falch: Saken gjelder spørsmål om et besøksforbud er krenket, slik at tiltalte kan straffes etter straffeloven § 168.
(2)Møre og Romsdal politidistrikt besluttet 4. april 2017 å ilegge A besøksforbud med hjemmel i straffeprosessloven § 222 a. Han forbys "[å] oppsøke, å forfølge og på noe vis å ta kontakt med B, verken personlig eller gjennom telefon, tekstmelding, e-post eller annen elektronisk meddelelse, brev, postkort eller annen skriftlig meddelelse, eller gjennom tredjemann."
(3)A og B var kjærester og i perioder samboere fra 2012 til januar 2017. Begge har lenge trent regelmessig på X i Y sentrum, hvor de i sin tid traff hverandre. Besøksforbudet ble ilagt på Bs begjæring, etter at kjæresteforholdet hadde tatt slutt. Begrunnelsen var at det er grunn til å tro at A ellers ville begå en straffbar handling overfor, forfølge og/eller krenke Bs fred. Forbudet gjaldt frem til 4. oktober 2017.
(4)Utover i april 2017 støtte partene på hverandre på X tre ganger. B anmeldte A for brudd på besøksforbudet, og politiet henla to av tilfellene på grunn av bevisets stilling.
(5)Både A og B var usikre på hvordan de skulle forholde seg til besøksforbudet ved trening på X. De ble i slutten av april 2017 rådet av politiet til å praktisere "førstemann til mølla"- prinsippet, som innebar at den av de to som sist ankom treningssenteret, skulle holde seg unna.
(6)Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane tiltalte 27. november 2017 A for brudd på straffeloven § 168, for ved to tilfeller å ha krenket besøksforbudet. Det ene tilfellet – post II a –gjaldt en hendelse på X 10. april 2017. Det andre tilfellet – post II b, som denne ankesaken gjelder – er i tiltalebeslutningen beskrevet slik: "Mandag 10. juli 2017 kl. 19.30 i ---vegen 00 i Y, oppsøkte han B mens hun trente på X, slik at han krenket forbud ilagt ham med hjemmel i straffeprosessloven § 222a den 04.04.2017."
(7)A ble samtidig i post I tiltalt for brudd på dopingbestemmelsen i straffeloven § 234 første ledd og i post III for brudd på legemiddelloven § 31 annet ledd, jf. § 24 a første ledd.
(8)I dom 2. mars 2017 frifant Romsdal tingrett A for forholdet i tiltalebeslutningen post II a. Tingretten kom til at det var rimelig tvil om As tilstedeværelse på X 10. april 2017 krenket besøksforbudet. For øvrig ble han dømt etter tiltalen til en straff av betinget fengsel i 18 dager og en bot på 5 000 kroner.
(9)A anket til Frostating lagmannsrett over saksbehandlingen, bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet hva gjaldt overtredelsen av straffeloven § 168, det vil si tiltalens post II b. Anken over bevisbedømmelsen og lovanvendelsen ble henvist til ankebehandling, og lagmannsretten avsa 22. august 2018 dom med denne domsslutningen: "1. A, født 00.00 1970, frifinnes for tiltalebeslutningens post IIb, en overtredelse av straffeloven (2005) § 168. 2. Straffen for de forholdene han rettskraftig er funnet skyldig i ved Romsdal tingretts dom 2. mars 2018, tiltalebeslutningens poster I og III, fastsettes til en bot på 6 500 – sekstusenfemhundre – kroner, subsidiært fengsel i 13 – tretten – dager."
(10)Lagmannsretten kom – under dissens – til at A, ved sitt opphold i X den aktuelle kvelden, ikke krenket besøksforbudet. Mindretallet – en fagdommer og en meddommer – mente besøksforbudet var krenket.
(11)Påtalemyndigheten har anket frifinnelsen til Høyesterett og gjort gjeldende at lagmannsretten har anvendt loven feil når den kom til at besøksforbudet ikke var krenket.
(12)A har gjort gjeldende at frifinnelsen bygger på riktig lovanvendelse.
(13)Jeg er kommet til at anken må forkastes.
(14)Straffeloven § 168 bokstav b fastsetter blant annet at den som "krenker forbud etter straffeprosessloven §§ 222 a", kan straffes. Paragraf 222 a tredje ledd bokstav b gir påtalemyndigheten hjemmel til å fastsette forbud mot "å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte" en annen person. I dette tilfellet var det fastsatt et forbud, hvor A forbys "[å] oppsøke, å forfølge og på noe vis ta kontakt" med B.
(15)Besøksforbudet – og også tiltalen – bruker begrepet "oppsøke". Det er ikke brukt i § 222 a, som hjemler forbudet. Jeg forstår ordvalget som en praktisk klargjøring, slik at "oppsøke" her verken utvider eller innskrenker de handlingene som kan forbys med hjemmel i den siterte delen av lovhjemmelen. Det er uansett ikke anledning til å straffe handlinger som faller utenfor de handlingene som kan forbys etter § 222 a.
(16)Spørsmålet er derfor om A, ved sitt opphold på X 10. juli 2017, forfulgte, besøkte eller på annet vis kontaktet B. Ved avgjørelsen skal jeg bygge på det faktum lagmannsretten – flertallet – fant bevist.
(17)Ifølge lagmannsretten var A den aktuelle ettermiddagen og kvelden sammen med sønnen sin. Sønnen hadde fått en leke han trengte batterier til. De dro da til X for å spørre om den daglige lederen, som var en venn av A, kunne hjelpe dem. Utenfor X oppdaget de B, som så dem og skyndte seg inn i lokalet og begynte å trene. A og sønnen gikk inn i resepsjonen, fikk batterier, monterte dem og småpratet med folk der.
(18)Så langt la en samlet lagmannsrett til grunn at A ikke hadde krenket besøksforbudet. Det er jeg enig i.
(19)Jeg nevner i den forbindelse at politiets råd om å følge "førstemann til mølla"-prinsippet, fremstår som et velegnet praktisk råd for å avverge konflikter. Det kan også ha skapt forventinger hos B om at A skulle holde seg unna X når hun var der. Men rådet har ikke betydning når grensen for det straffbare skal trekkes.
(20)Det som deretter skjedde, er av lagmannsretten beskrevet slik: "Det er på det rene at A etter oppholdet i sofaen i resepsjonsområdet gikk inn i selve treningsstudioet, der han stilte seg opp ved apparatene og startet øvelser/knebøyninger. B trente også. Han observerte henne indirekte i et større veggspeil. Hun kunne på samme måte se han. I lagmannsretten var de uenige om avstanden mellom dem. A mente hun trente bortimot 20 meter unna, mens B anslo avstanden til 5-7 meter. Tiltalte tilføyde til sin forklaring at han var nærmere B når han beveget seg til toalettene mv, men aldri nærmere enn 4-5 meter. Han mener at han samlet oppholdt seg i bygningen i omtrent tre kvarter, og at B forlot treningsstudioet etter halvparten av denne tiden. B forklarte at hun følte ubehag og utrygghet ved hans nærvær, og at det var derfor hun forlot stedet. De snakket ikke med hverandre."
(21)Lagmannsretten beskriver treningslokalet som "relativt stor[t]" og "oversiktlig", med "mye utstyr og apparater". Det var tilgjengelig for et stort antall medlemmer, og det var "mange" som brukte lokalet på det aktuelle tidspunktet.
(22)Begrepene "forfølge, besøke eller på annet vis kontakte" i straffeprosessloven § 222 a peker mot at tiltalte for å rammes, må utføre en aktiv handling rettet mot den fornærmede. Jeg viser her til Rt-2003-1068, hvor det var fastsatt et forbud som blant annet omfattet at vedkommende "må vike ut av [fornærmedes] syns- og hørevidde". Lagmannsretten mente dette gikk for langt, fordi § 222 a tar sikte på å hindre at den som beskyttes, "utsettes for aktiv kontakt" fra den andre. Høyesteretts kjæremålsutvalg var enig i denne lovtolkingen og viste i avsnitt 13 til at bestemmelsen ikke gir hjemmel til å oppstille en generell plikt til å vike unna når partene møtes tilfeldig. Det ble også vist til Rt-1998-1106, hvor det samme fremgår.
(23)I dette tilfellet foretok A en aktiv handling i retning B, ved at han beveget seg fra resepsjonsområdet og inn i treningslokalet, hvor han visste at B oppholdt seg. Men jeg kan ikke se at denne bevegelsen i seg selv er tilstrekkelig til at han kan sies å ha forfulgt henne eller på annet vis kontaktet henne.
(24)A begynte å trene da han kom inn i treningslokalet, som altså var relativt stort med mange mennesker i. Han trente noe unna B. Det var i seg selv intet påfallende eller ekstraordinært ved at A trente her. Der er videre ingen opplysninger i lagmannsrettens dom som peker i retning av at A på noen måte henvendte seg til B, heller ikke ved å søke blikkontakt med henne eller lignende. Lagmannsrettens beskrivelse peker mot at A utelukkende drev med sitt.
(25)Når dette var situasjonen, er jeg kommet til at A, under sitt opphold på X, ikke forfulgte, besøkte eller på annet vis kontaktet B.
(26)Lagmannsrettens lovanvendelse er da riktig og anken må forkastes.
(27)Jeg stemmer for denne
(28)Dommer Bergsjø: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(29)Dommer Møse: Likeså.
(30)Dommer Kallerud: Likeså.
(31)Dommer Endresen: Likeså.
(32)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne