(1)Saken gjelder varetektsfengsling på grunn av unndragelsesfare, jf. straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 1.
(2)A ble første gang fengslet ved Oslo tingretts kjennelse 24. januar 2018. Siktelsen gjaldt flere forhold, blant annet voldtekt, jf. straffeloven § 292, jf. § 291. Fengslingsgrunnen var gjentakelsesfare. Fengslingen er senere forlenget flere ganger.
(3)Ved Oslo tingretts dom 29. juni 2018 ble A dømt for i alt 14 straffbare forhold, blant annet voldtekt, til fengsel i fem år og seks måneder. Han har anket dommen.
(4)Ved Oslo tingretts kjennelse 5. juli 2018 ble A fengslet frem til 30. august 2018. Tingretten fant at det forelå både unndragelsesfare og gjentakelsesfare. Han anket kjennelsen til lagmannsretten.
(5)Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse 13. juli 2018 ble anken forkastet. Lagmannsretten fant som tingretten at det forelå unndragelsesfare, men vurderte ikke om det forelå gjentakelsesfare.
(6)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen. Som saksbehandlingsfeil anføres at kjennelsesgrunnene er mangelfulle for så vidt gjelder unndragelsesfaren. Til lovanvendelsesanken er det gjort gjeldende at det er stilt for små krav for å legge til grunn unndragelsesfare.
(7)Påtalemyndigheten er kjent med anken, men har ikke inngitt tilsvar.
(8)Høyesteretts ankeutvalgs kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388.
(9)Lagmannsretten har tatt et riktig rettslig utgangspunkt for vurderingen av om det foreligger unndragelsesfare. Det kreves konkrete holdepunkter for at siktede vil unndra seg strafforfølging dersom han løslates. Den konkrete drøftelsen av om lovens vilkår er oppfylt, viser imidlertid at lagmannsretten har stilt for små krav til hvilken sannsynlighet som kan kreves. Det er på det rene at det ikke kan kreves sannsynlighetsovervekt, men det må være mer enn en mulighet for at unndragelse fra soning vil finne sted. Dette må gjelde ikke minst når det ikke er tale om total unndragelse fra soning, men snarere en mindre forsinkelse av gjennomføringen.
(10)Lagmannsretten har begrunnet unndragelsesfaren slik: "Det vises til at siktede to ganger tidligere har unnlatt å møte til soning av dommer som ga langt kortere straff enn dommen 29. juni 2018. Han må nå påregne å sone en lang fengselsstraff, hvilket styrker unndragelsesfaren. … Lagmannsretten legger videre vekt på opplysningene i dok. 04.14 om at det gjentatte ganger har vært vanskelig for politiet å få kontakt med siktede, både for å gjennomføre avhør og forkynninger."
(11)Utvalget finner det klart at disse omstendighetene er lite egnet som grunnlag for en antakelse om at tiltalte vil unndra seg soning. Det ene tilfellet ligger 7 år tilbake i tid, og ved det andre tilfellet møtte tiltalte til soning en uke for sent. Påtalemyndigheten har ikke anført at tiltalte ved de tidligere anledninger gjorde seg utilgjengelig.
(12)Hva angår opplysningene om at politiet i andre sammenhenger har hatt vanskelig for å komme i kontakt med tiltalte, opplyses det i anken til lagmannsretten at dette skyldtes at den tidligere forsvareren unnlot å besvare politiets henvendelser. Lagmannsretten kommenterer ikke disse opplysningene, og det er da ikke grunnlag for å vektlegge de vanskeligheter politiet opplyser å ha hatt.
(13)Lagmannsretten legger i kjennelsen til grunn at det er sannsynlig at straffesaken vil være avgjort i lagmannsretten tidlig i 2019, og at politiet tar sikte på å holde tiltalte fengslet frem til ankeforhandlingen. Vurdert i dette tidsperspektivet anses fengsling begrunnet i unndragelse av den art det er tale om i denne saken, også å være uforholdsmessig.
(14)Lagmannsrettens kjennelse må da oppheves.
(15)Avgjørelsen er enstemmig.