(1)Saken gjelder videre anke over en kjennelse om fortsatt fengsling.
(2)Ved Bergen tingretts dom 4. april 2017 ble A dømt for overtredelse av straffeloven 2005 § 322, jf. § 321, § 332 og § 321 første ledd, jf. § 15, til fengsel i ti måneder. A har anket dommen.
(3)A har siden 28. november 2016 sittet i varetekt. Ved påtegning 25. april 2017 begjærte politiet henne varetekstfengslet i ytterligere åtte uker. Bergen tingrett avsa kjennelse 2. mai 2017 med slik slutning: "A, født 0.0.1997, kan fortsatt holdes i varetekstfengsel inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke ut over 27.06.2017."
(4)A anket til Gulating lagmannsrett, som 12. mai 2017 avsa kjennelse med slik slutning: "Anken vert forkasta."
(5)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen. Det er i korte trekk anført at fortsatt fengsling er et uforholdsmessig inngrep. Det er nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
(6)Påtalemyndigheten er kjent med anken.
(7)Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(8)Anken gjelder videre anke. Utvalgets kompetanse er dermed begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 nr. 2 og 3.
(9)Fengslingsfristen for A er satt til 27. juni 2017. Hun ble ved Bergen tingretts dom 4. april 2017 dømt til fengsel i 10 måneder for de forhold som ligger til grunn for varetektsfengslingen. Saken er anket til lagmannsretten.
(10)Ved fengslingsfristens utløp vil A ha sittet ca. 7 måneder i varetekt, altså over to tredjedeler av tingrettens dom.
(11)Straffegjennomføringsloven § 42 første ledd fastsetter at kriminalomsorgen kan prøveløslate en domfelt når vedkommende, medregnet mulig varetektsopphold, har gjennomført to tredjedeler av straffen. Fortsatt varetektsfengsling er ikke utelukket når forlengelsen kan medføre at tidspunktet for sannsynlig prøveløslatelse blir overskredet. Men faren for overskridelse av tidspunktet for prøveløslatelse er et «sentralt moment i vurderingen» av om videre fengsling skal skje, jf. Rt-2013-385 avsnitt 14.
(12)Lagmannsretten har i kjennelsen lagt til grunn at det ikke er fare for oversoning ved fortsatt fengsling, uten å ha vurdert sannsynligheten for at tidspunktet for prøveløslatelse vil bli overskredet. Når et sentralt moment i vurderingen således er utelatt, må kjennelsen oppheves.
(13)Kjennelsen er enstemmig.