(1)Saken gjelder anke over straffutmåling etter domfellelse for uaktsom medvirkning til oppbevaring av narkotika i kvanta som innebærer grov narkotikaforbrytelse.
(2)A ble ved Statsadvokatene i Nordlands tiltalebeslutning 31. august 2016 satt under tiltale for overtredelse av straffeloven 2005 § 232 første ledd, jf. § 231 første ledd, jf. § 15 (tiltalens post I), samt legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd (tiltalens post III a). Tiltalebeslutningen omfattet også fem andre tiltalte.
(3)Salten tingrett avsa dom 20. oktober 2016 med slik domsslutning for så vidt gjelder A: "1. A, født 00.00.1973, frifinnes for post I. … 7. A, født 00.00.1973, dømmes for overtredelse av legemiddelloven § 31, 2. ledd, jf. § 24, 1. ledd, til straff av bot stor kr 5.000 – femtusen – subsidiært 10 – ti – dagers fengsel dersom boten ikke betales. Til fradrag for utholdt varetekt kommer 241 dager. Boten anses sonet fullt ut ved utholdt varetekt."
(4)Påtalemyndigheten anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for så vidt gjaldt frifinnelsen av A. Hålogaland lagmannsrett, som var satt med lagrette, avsa dom 6. januar 2017 med slik domsslutning: "A, født 00.00.1973, dømmes for overtredelse av straffeloven § 232 første og tredje ledd, jf. § 231 første ledd, jf. straffeloven § 15, samt det forhold som han er domfelt for i tingrettens dom, slutningens punkt 7, til fengsel i 10 – ti – måneder. Fengselsstraffen anses sonet ved utholdt frihetsberøvelse i anledning saken."
(5)A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder straffutmålingen. Det anføres at straffen er for streng i lys av hans skyldgrad og rolle.
(6)Påtalemyndigheten har inngitt tilsvar. Det anføres at lagmannsretten har utmålt en korrekt straff. Påtalemyndigheten mener at anken skal nektes fremmet.
(7)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at A ble frifunnet for tiltalens post I i tingretten, men dømt i lagmannsretten. Han har dermed ankerett for dette forholdet, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ankeretten innebærer at samtykke til ankebehandling ikke kan nektes med mindre Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre frem. Avgjørelsen skal baseres på en realitetsprøving av anken innenfor rammen av utvalgets kompetanse i saken.
(8)Anken gjelder straffutmålingen. Ettersom det er utmålt en samlet straff der forholdet hvor domfelte har ankerett inngår, vil samtykkevurderingen under § 323 første ledd tredje punktum måtte knytte seg til lagmannsrettens straffutmåling i sin helhet. Overtredelsen av legemiddelloven § 31 andre ledd jf. § 24 første ledd, som ble rettskraftig avgjort i tingretten, får imidlertid knapt betydning for straffutmålingen i dette tilfellet.
(9)Høyesteretts ankeutvalg bygger på at straffeprosessloven § 344 får anvendelse ved vurderingen av om anken kan nektes fremmet. Spørsmålet om anken klart ikke kan føre frem skal altså avgjøres ut fra om det er et åpenbart misforhold mellom utmålt straff og de straffbare handlingene, jf. HR-2016-1803-A avsnitt 17–19.
(10)Domfellelsen gjelder uaktsom medvirkning til grov narkotikaovertredelse. Lagmannsretten fant det bevist utover rimelig tvil at A opptrådte grovt uaktsomt – grensende opp mot forsettlig – da han medvirket. Medvirkningshandlingen var knyttet til de medtiltalte B og C mottak av narkotika for videresalg rundt 25. februar 2016. Partiet bestod av – i avrundede tall – 4563 gram hasj, 3718 gram marihuana, 98 gram kokain og 823 gram amfetamin. Amfetaminet ble analysert til å ha en styrkegrad på 23 prosent. Kokain, marihuana og hasj er ikke analysert. Lagmannsretten har lagt til grunn at hasjpartiet har vært "av dårlig kvalitet".
(11)Som lagmannsretten bemerker, var den samlede mengden relativt stor med tilhørende stor spredningsfare. As uaktsomme medvirkningshandling gjaldt Bs og Cs befatning med narkotikaen, som tingretten karakteriserte som mottak for videresalg. Noe av partiet var allerede videreformidlet til en kurer.
(12)Det er ikke fremkommet noe i anken som rokker ved lagmannsrettens bevisresultat med hensyn til straffutmålingen.
(13)Om utgangspunktet for straffutmålingen har lagmannsretten uttalt følgende: "Veiledende utgangspunkt for de enkelte stofftyper er etter rettspraksis omkring fengsel i ett år for ca. 100 gram kokain, jf. Rt-2009-1045, for befatning med ca. 900 gram amfetamin er fengsel et sted mellom to og et halvt og tre år, men nærmere to og et halvt år, jf. Rt-2014-846, og for hasj og marihuana med til sammen noe i overkant av åtte kilo finnes utgangspunktet passende å være fengsel i noe over to år, se Rt-2004-759, Rt-2011-1155 og Rt-2012-1763. Samlet finner lagmannsretten at et utgangspunkt for straff for forsettlig medvirkning til oppbevaring av dette partiet ville ligge omkring to år og seks måneder og opp til noe over tre år."
(14)Ankeutvalget mener at dette utgangspunktet i alle fall ikke er for høyt.
(15)Når lagmannsretten deretter konkret kommer til at straffen for A bør settes til fengsel i ti måneder, er det lagt vekt på at det dreier seg om uaktsom overtredelse. Lagmannsretten peker videre på at As medvirkning ikke hadde en sentral eller avgjørende betydning for de øvrige domfeltes gjennomføring, men at medvirkningen ikke var så beskjeden at det i seg selv kunne gi et stort utslag på straffutmålingen. Dette er ankeutvalget enig i.
(16)Lagmannsretten uttaler videre at det er tatt hensyn til at strafferammen for uaktsom grov narkotikaforbrytelse er utvidet til fengsel i seks år i den nye straffeloven, mot to år i straffeloven 1902. Det er pekt på at det i spesialmotivene til § 232 i Ot.prp. nr. 22 (2008‒2009) er uttalt at den øvre strafferammen er utvidet for å kunne oppnå den ønskede gradering i straffutmålingen for de mest alvorlige tilfellene hvor det bare er utvist uaktsomhet. Som påpekt av forsvarer, betyr imidlertid ikke det at straffen skal skjerpes også for de tilfellene av uaktsom grov narkotikaovertredelse der straffenivået også tidligere lå klart under fengsel i to år.
(17)Ankeutvalget finner det imidlertid enstemmig klart at straffen i dette tilfellet ikke er blitt for streng, og at anken heller ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende sak eller av andre grunner bør henvises til behandling i Høyesterett.
(18)Anken nektes etter dette fremmet.