(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens dom i sak om vold mot politibetjent.
(2)A, født 00.00.1972, ble ved tiltalebeslutning 24. januar 2017 tiltalt for overtredelse av straffeloven 2005 § 155. Grunnlaget lød slik: "Torsdag 3. november 2016 i ----- 0 i X sparket han politibetjent B i leggen under gjennomføring av prøvetaking til identitetsregisteret."
(3)Romsdal tingrett avsa 22. mars 2017 dom med slik domsslutning: "1. A, født 00.00.1972, frifinnes. 2. A, født 00.00.1972, ilegges ikke sakskostnader."
(4)Påtalemyndigheten anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.
(5)Frostating lagmannsrett avsa 1. september 2017 dom med slik domsslutning: "1. A, født 00.00.1972, dømmes for overtredelse av straffeloven (2005) § 155 til fengsel i 18 – atten – dager. 2. A, født 00.00.1972, idømmes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett med 4 000 – firetusen – kroner."
(6)Det var dissens om straffutmålingen.
(7)A har anket til Høyesterett over lagmannsrettens lovanvendelse under skyldspørsmålet. Det anføres i korte trekk at lagmannsrettens begrunnelse skaper tvil om det strafferettslige beviskrav er lagt til grunn. A har lagt ned påstand om at lagmannsrettens dom blir opphevet.
(8)Påtalemyndigheten har tatt til motmæle og påstått anken nektet fremmet.
(9)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at A ble frifunnet i tingretten, men domfelt i lagmannsretten, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Anken kan da bare nektes fremmet dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at den ikke kan føre frem. Beslutningen må begrunnes, jf. straffeprosessloven § 323 andre ledd andre punktum.
(10)Lagmannsretten uttaler innledningsvis i domspremissene at det i bevisvurderingen er lagt til grunn prinsippet om at enhver rimelig og fornuftig tvil skal komme den tiltalte til gode. Dette er uttrykk for riktig beviskrav.
(11)Det er heller ikke noe i den konkrete bevisvurderingen som tilsier at det riktige beviskravet er fraveket. Lagmannsretten har lagt til grunn de tre polititjenestemennenes forklaringer, og vist til at de alle fikk med seg at tiltalte sparket, og at de alle oppfattet sparket som en bevisst voldshandling. Tiltaltes forklaring om at han bare skulle strekke benet på grunn av smerter i hoften, har lagmannsretten ikke festet lit til.
(12)De konkrete innvendinger som fremsettes i anken fremstår i realiteten som angrep på lagmannsrettens bevisbedømmelse under skyldspørsmålet, noe Høyesterett ikke kan prøve, jf. straffeprosessloven § 306 andre ledd.
(13)Ankeutvalget finner det klart at anken ikke vil føre frem. Den reiser ikke prinsipielle rettsspørsmål, og det foreligger heller ikke særlige grunner, som tilsier at saken bør tas til behandling i Høyesterett. Anken tillates derfor ikke fremmet, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd.
(14)Beslutningen er enstemmig.