(1)Saken gjelder videre anke over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling.
(2)A, født 00.00.1998, er siktet for overtredelse av straffeloven 2005 §§ 273, 271 første ledd og 157 første ledd. Hovedforhandling i saken er forhåndsberammet til 18. og 19. desember.
(3)Ved Jæren tingretts kjennelse 17. august 2017 ble A varetektsfengslet i fire uker. Fengslingsgrunnen var gjentakelsesfare. Kjennelsen ble påanket til Gulating lagmannsrett, som opprettholdt tingrettens kjennelse.
(4)Jæren tingrett avsa 14. september 2017 kjennelse med slik slutning: "A, født 00.00.1998, løslates mot at han tre ganger per uke melder seg for politiet etter nærmere bestemmelse av påtalemyndigheten for en periode på 4 – fire – uker."
(5)Påtalemyndigheten anket kjennelsen til Gulating lagmannsrett, og tingretten ga anken oppsettende virkning. Gulating lagmannsrett avsa 19. september 2017 kjennelse med slik slutning: "A, født 00.00.1998, kan holdes varetektsfengslet inntil noe annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke utover 12. oktober 2017 kl. 1700."
(6)A har anket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Anken gjelder lovtolkningen og saksbehandlingen. Det er i korte trekk anført at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle. Lagmannsretten har ikke foretatt en vurdering av hvilken straff som kan påregnes dersom siktede finnes skyldig, og om man i lys av dette risikerer oversoning.
(7)Påtalemyndigheten har ikke hatt bemerkninger til anken.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(9)Anken er en videre anke over kjennelse hvor Høyesteretts ankeutvalgs kompetanse er begrenset, jf. straffeprosessloven § 388. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, som ankeutvalget kan prøve.
(10)Straffeprosessloven § 170 a andre punktum fastsetter at et tvangsmiddel ikke kan brukes dersom det "etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep". Om denne forholdsmessighetsvurderingen uttaler lagmannsretten: "Hensett til omstendighetene i saken og den sterke gjentakelsesfaren, finner lagmannsretten at fortsatt varetektsfengsling i fire uker ikke vil være et uforholdsmessig inngrep, jf. straffeprosessloven § 170 a og EMK artikkel 5 nr. 3. Saken er forhåndsberammet til 18. og 19. desember 2017. Påtalemyndigheten har opplyst at det tas sikte på å holde siktede i varetekt frem til dette. Heller ikke i dette tidsperspektivet fremstår fortsatt fengsling som uforholdsmessig. Lagmannsretten har vurdert de forhold som er anført i støtteskrivet, men kan ikke se at disse verken hver for seg eller samlet tilsier en annen vurdering. Det foreligger heller ikke fare for oversoning."
(11)Lagmannsretten har foretatt forholdsmessighetsvurderingen med utgangspunkt i at fengslingen vil bli begjært forlenget fram til hovedforhandlingen – noe som er i samsvar med lang og sikker rettspraksis. Det følger videre av rettspraksis at selv om fengslingen vil kunne passere det normale tidspunktet for prøveløslatelse, er dette ikke i seg selv til hinder for videre varetektsfengsling. Men i Rt-2001-1319 uttaler kjæremålsutvalget at dette er et "sentralt moment" ved forholdsmessighetsvurderingen. I anken til lagmannsretten gjorde påtalemyndigheten uttrykkelig oppmerksom på at dersom siktede finnes skyldig, vil straffeloven § 82 komme til anvendelse, idet forholdene er begått før Stavanger tingretts dom av 8. september 2017. Videre fremgår det av tingrettens kjennelse at straffen i Stavanger tingretts dom ble satt til fengsel i seks måneder.
(12)Når den nye saken kommer til pådømmelse, skal retten etter § 82 foreta en vurdering av hva samlet straff ville utgjøre om samtlige forhold hadde blitt undergitt samlet pådømmelse. Som følge av bestemmelsen i § 79 er det dermed påregnelig at straffen for de forholdene som fengslingskjennelsen gjelder, vil bli lavere enn den hadde blitt om forholdene ikke var begått forut for den nevnte dommen.
(13)På denne bakgrunn er det, slik denne saken ligger an, ikke tilstrekkelig at lagmannsretten uten nærmere begrunnelse har nøyd seg med å uttale at det ikke er fare for oversoning. Den manglende begrunnelse for dette standpunktet utgjør dermed en saksbehandlingsfeil som må føre til at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
(14)Kjennelsen er enstemmig.