(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens fellende dom for oppbevaring og overdragelse av henholdsvis 5,6 og 2 kg amfetamin.
(2)Ved tiltalebeslutning 9. mars 2016 ble B, C og A satt under tiltale for overtredelse av straffeloven (1902) § 162 første ledd, jf. tredje ledd første punktum og straffeloven (1902) § 162 andre ledd, jf. første ledd. Forholdet gjaldt oppbevaring av 5,6 kg amfetamin og overdragelse av 2 kg amfetamin.
(3)Ringerike tingrett avsa 31. mai 2016 dom med slik domsslutning: "1. A, født 00.00.1979, frifinnes. 2. B, født 00.00.1981, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 162 første ledd, jf. tredje ledd første punktum og straffeloven § 162 andre ledd, jf. første ledd, sammenholdt med straffeloven (1902) § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 4 – fire – år og 10 – ti – måneder. Varetektsfradraget er 209 dager. B dømmes til å tåle inndragning av 100 000 – hundretusen – kroner til fordel for statskassen. 3. C, født 00.00.1962, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 162 første ledd, jf. tredje ledd første punktum og straffeloven § 162 andre ledd, jf. første ledd, sammenholdt med straffeloven (1902) § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 4 – fire – år og 10 – ti – måneder. Varetektsfradraget er 710 dager."
(4)Påtalemyndigheten anket frifinnelsen av A, jf. slutningen punkt I. B anket over bevisvurderingen under skyldspørsmålet og inndragningen, subsidiært straffutmålingen. C anket over bevisvurderingen under skyldspørsmålet, men trakk senere anken og ankesaken ble for hans del hevet.
(5)Borgarting lagmannsrett avsa 20. mars 2017 dom med slik domsslutning: "1. B, født 00.00.1981, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 162 første ledd, jf. tredje ledd første punktum og straffeloven § 162 andre ledd, jf. første ledd, sammenholdt med straffeloven (1902) § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 4 – fire – år og 9 – ni – måneder. Til fradrag i straffen går 209 – tohundreogni – dager for utholdt varetekt. 2. B dømmes til å tåle inndragning av 100 000 – ethundretusen – kroner til fordel for statskassen. 3. A, født 00.00.1979, dømmes for overtredelse av straffeloven (1902) § 162 første ledd, jf. tredje ledd første punktum og straffeloven § 162 andre ledd, jf. første ledd, sammenholdt med straffeloven (1902) § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 4 – fire – år og 9 – ni – måneder. Til fradrag i straffen går 209 – tohundreogni – dager for utholdt varetekt."
(6)A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen. Det er i korte trekk anført at lagmannsrettens avgjørelse lider av mangelfulle domsgrunner. I lys av frifinnelsen i tingretten var det nødvendig av lagmannsretten å begrunne bevisvurderingen. Manglende begrunnelse innebærer at det er springende punkter i bevisvurderingen som blir stående uforklart, sml. Rt-2010-865.
(7)Det er videre anført at det foreligger en lovanvendelsesfeil, idet lagmannsretten ikke har anvendt det strafferettslige beviskravet korrekt.
(8)A har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom oppheves.
(9)Påtalemyndigheten har tatt til motmæle og påstått anken nektet fremmet. Det er i korte trekk anført at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil i form av mangelfulle domsgrunner ved lagmannsrettens dom. Lagmannsrettens premisser gir tilstrekkelig grunnlag for å etterprøve As skyld.
(10)Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(11)Spørsmålet for ankeutvalget er om anken skal tillates fremmet, jf. straffeprosessloven § 323. A ble frifunnet i tingretten slik at anken bare kan nektes fremmet dersom ankeutvalget finner det "klart at anken ikke vil føre frem", jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. En eventuell ankenektelse må begrunnes, jf. § 323 andre ledd andre punktum.
(12)Anken er, som nevnt, for det første begrunnet i at det foreligger en saksbehandlingsfeil, idet lagmannsretten angivelig ikke har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for As domfellelse.
(13)Om rettens plikt til å begrunne bevisresultatet i saker hvor skyldspørsmålet er avgjort av en lagrette, vises det til Rt-2011-172 avsnitt 28–30 som utdyper Rt-2010-865 avsnitt 22 hvor plikten er beskrevet som et "snevert unntak" fra straffeprosessloven § 40 første ledd om at det i lagrettesaker for skyldspørsmålets vedkommende er tilstrekkelig å vise til lagrettens kjennelse.
(14)I denne saken har lagmannsretten ved straffutmålingen over nærmere 10 sider gitt en detaljert beskrivelse av bevissituasjonen og bevisvurderingene i saken. Den delen som direkte vedrører selve oppbevaringen og overdragelsen av narkotikapartiet utgjør ca. tre sider. Og den avsluttes med følgende oppsummering: "Etter en samlet vurdering av bevisførselen under ankeforhandlingen herunder telefonsamtalene og teledataopplysningene, er det ikke tvilsomt at både B og A hadde aktive roller som tilretteleggere for oppbevaringen av amfetaminpartiet i --- gate 0 og for overdragelsen av nærmere to kilo av dette til D. Retten er heller ikke i tvil om at både B og A var klar over mengden amfetamin som ble oppbevart og hvilken mengde amfetamin som skulle overlates til D."
(15)Sammenholdt med den forutgående detaljerte gjennomgangen av bevissituasjonen, viser dette at lagmannsretten, i motsetning til tingretten, har funnet det bevist at A under hele oppbevaringen av og overdragelsen av deler av stoffet, forsettlig har medvirket til oppbevaringen og overdragelsen. Anken fremstår dermed først og fremst som et angrep på lagmannsrettens bevisresultat som Høyesterett ikke kan overprøve, jf. straffeprosessloven § 306 andre ledd.
(16)Det samme gjelder for anførselen om at det er anvendt et uriktig beviskrav. Ankeutvalget nøyer seg med å vise til at lagmannens rettsbelæring ikke er protokollert, og at lagmannsrettens begrunnelse for straffutmålingen ikke inneholder noen formuleringer som etterlater usikkerhet med hensyn til om det er anvendt uriktig beviskrav.
(17)Høyesteretts ankeutvalg finner det på denne bakgrunn enstemmig klart at anken ikke vil føre fram. Ettersom ankeutvalget enstemmig også finner at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, gis det ikke samtykke til ankebehandling, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum.