(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens kjennelse om avvisning på grunn av for sent fremsatt anke.
(2)Oslo tingrett traff i brev 29. september 2016 til Oslo politidistrikt beslutning som påla Oslo universitetssykehus HF (OUS) å utlevere lydfil med opptak av innkommende samtale til medisinsk nødtelefon vedrørende A.
(3)Beslutningen ble ikke sendt i kopi til OUS fra tingretten, men sykehuset fikk oversendt beslutningen ved e-post 18. oktober 2016 fra Oslo politidistrikt.
(4)OUS postla ankeerklæring til Borgarting lagmannsrett 14 dager senere, den 1. november 2016.
(5)Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse 15. november 2016 ble anken avvist som for sent fremsatt.
(6)Oslo universitetssykehus HF har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen. Det er i korte trekk anført at lagmannsretten ikke har vurdert om oversittelsen av ankefristen kan legges OUS til last, og at fristoversittelsen er unnskyldelig. Det er vist til at tingretten ikke sørget for meddelelse av beslutningen, og at sykehuset heller ikke ble gjort kjent med fremgangsmåte og frist for anke. OUS har bedt om at lagmannsrettens kjennelse må oppheves, og anken over tingrettens beslutning tas til behandling i lagmannsretten.
(7)Påtalemyndigheten er kjent med anken.
(8)Høyesteretts ankeutvalg, som har full kompetanse, bemerker at lagmannsretten har avvist anken over tingrettens beslutning som for sent fremsatt, jf. straffeprosessloven § 318 første ledd. Siden tingrettens beslutning gjaldt utlevering av bevis, var ankefristen tre dager fra beslutningen ble meddelt parten, jf. § 379 andre ledd. Anken var dermed fremsatt etter ankefristens utløp.
(9)Det går frem av straffeprosessloven § 318 første ledd bokstav a at en anke som er fremsatt etter ankefristens utløp, likevel ikke skal avvises dersom "oversittelsen ikke bør legges den ankende til last". Lagmannsretten avviste her anken uten å vurdere dette.
(10)I anken til Borgarting lagmannsrett gikk det frem at OUS ikke hadde fått meddelelse om beslutningen fra tingretten, og at OUS ikke var oppmerksom på den særlige ankefristen i § 379 andre ledd. Det var ikke gitt opplysninger i beslutningen om ankefristen eller om fremgangsmåten ved anke, jf. straffeprosessloven § 52 andre ledd, jf. § 53 første ledd. Ankeutvalget viser videre til at det var tredjemanns interesser som ble ivaretatt ved den inngitte anke, noe som ga en ytterligere foranledning til å vurdere om anken likevel skulle tas til behandling. Lagmannsrettens unnlatelse av å vurdere om vilkårene i § 318 første ledd bokstav a var oppfylt, må etter dette anses som en saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse, jf. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 23. mars 1999 (HR- 1999-166-S) og Rt. 2003 side 1490.
(11)Kjennelsen er enstemmig.