(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens kjennelse om heving av sivile krav, jf. straffeprosessloven § 434 syvende ledd.
(2)A, født 00. --- 1980, ble ved Fredrikstad tingretts dom 31. august 2016 dømt for blant annet to grove tyverier og bilbrukstyveri til fengsel i åtte måneder. Han ble videre dømt til å betale erstatning til to fornærmede og til fornærmedes forsikringsselskap med til sammen 227 500 kroner.
(3)A anket til Borgarting lagmannsrett, og begjærte samtidig ny behandling av de sivile kravene.
(4)Ved Borgarting lagmannsretts beslutning 22. oktober 2015 ble anken over straffekravet nektet fremmet.
(5)Ved en feil avsa Borgarting lagmannsrett kjennelse 27. april 2016, hvor ankesaken ble hevet for så vidt gjaldt de sivile kravene – til tross for at A hadde inngitt anke over disse.
(6)A har anket hevingskjennelsen til Høyesterett, og anført at lagmannsretten i brev har erkjent at den ved en feil hevet ankesaken. Det er nedlagt slik påstand: "1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 27. april 2016 oppheves. 2. Saksomkostninger med kroner 1 500 tilkjennes ankende part."
(7)Påtalemyndigheten er kjent med anken.
(8)Høyesteretts ankeutvalg, som har full kompetanse, bemerker at det er på det rene at anken over de sivile kravene ved en feil ikke ble koblet opp mot straffesaken i lagmannsrettens saksbehandlingssystem. Dette førte til at lagmannen avsa hevingskjennelse for så vidt gjaldt de sivile kravene etter straffeprosessloven § 434 syvende ledd, til tross for at siktede på dette tidspunktet hadde krevd fortsatt behandling etter tvistelovens regler.
(9)Hevingskjennelsen er følgelig avsagt med urette, og må oppheves.
(10)A har påstått seg tilkjent sakskostnader med 1 500 kroner for Høyesterett. Det er ikke angitt hvilket grunnlag sakskostnadskravet støtter seg på.
(11)Ankeutvalget bemerker at sakskostnader for den siktede er uttømmende regulert i straffeprosessloven kapittel 30, se § 438 som fastsetter at det bare er når en offentlig forfølgning ender med frifinnelse eller visse former for innstilling, at siktede kan kreve erstattet nødvendige utgifter. Heller ikke tvisteloven § 20-12 kommer til anvendelse, jf. Rt. 2012 side 1466 avsnitt 12. Forsvareren kan imidlertid begjære seg etteroppnevnt som forsvarer for lagmannsretten.
(12)Sakskostnadskravet kan på denne bakgrunn ikke tas til følge.
(13)Kjennelsen er enstemmig.