(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om å nekte anke i straffesak fremmet, jf. straffeprosessloven § 321 andre ledd.
(2)A, født 00.00.1977, ble ved Oslo tingretts dom 8. januar 2016 funnet skyldig i overtredelse av straffeloven 1902 § 228 første ledd. Straffen ble satt til 14 dagers fengsel.
(3)Forut for hovedforhandling i tingretten oppstod det et spørsmål om bevisavskjæring knyttet til en lydlogg fra AMK-sentralen. Ved Oslo tingretts kjennelse 19. november 2015 ble det besluttet at beviset skulle avskjæres. Etter anke til Borgarting lagmannsrett ble det ved kjennelse 14. desember 2015 avgjort at beviset ble tillatt ført. Anken til Høyesterett ble forkastet ved kjennelse 30. desember 2015.
(4)A anket over tingrettens dom. Det ble gjort gjeldende at det forelå en saksbehandlingsfeil ved at taushetsbelagt informasjon ble brukt som avgjørende bevis for domfellelse, uten adgang til kontradiksjon, i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6. Det ble også gjort gjeldende at fornærmede ikke hadde gitt et kvalifisert og klart samtykke til fritak fra taushetsplikten som følger av straffeprosessloven § 119.
(5)Borgarting lagmannsrett traff beslutning 10. mars 2016 med slik slutning: "Anken nektes fremmet."
(6)A har anket over lagmannsrettens beslutning. Anken gjelder saksbehandlingen, og det er i korte trekk gjort gjeldende: Lagmannsrettens begrunnelse viser ikke at lagmannsretten har foretatt en reell prøving av det som angripes i anken. Lagmannsrettens begrunnelse viser en uriktig rettslig tilnærming både til lagmannsrettens overprøving av den anførte saksbehandlingsfeil og til kontradiksjonsspørsmålet.
(7)Påtalemyndigheten har gjort gjeldende at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens beslutning. Domfeltes rett til kontradiksjon og rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 er ivaretatt.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(9)Ankeutvalgets kompetanse er etter straffeprosessloven § 321 sjette ledd begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling. Etter rettspraksis omfatter dette blant annet om lagmannsretten har vurdert spørsmålet om hvorvidt anken skal tillates fremmet etter riktig vurderingstema, og om det skjønnet lagmannsretten har utøvd, er forsvarlig, herunder om det ut fra retts- og bevisspørsmålene i saken var forsvarlig å nekte anken fremmet på grunnlag av skriftlig og forenklet behandling, jf. Rt. 2012 side 1342 avsnitt 15 med videre henvisning.
(10)I anken til lagmannsretten er det gjort gjeldende at taushetsbelagt informasjon ble tillatt ført som avgjørende bevis for domfellelse uten adgang til kontradiksjon og i strid med EMK artikkel 6.
(11)Lagmannsrettens bemerkninger knytter seg til at tingretten var bundet av avgjørelser om bevisføring fra høyere instanser, jf. straffeprosessloven § 272. Deretter vurderer lagmannsretten hvorvidt beviset var ført på forsvarlig måte, herunder om kontradiksjon var tilstrekkelig ivaretatt.
(12)Utvalget bemerker at lagmannsrettens begrunnelse etterlater tvil om hvorvidt det er foretatt en reell og tilstrekkelig prøving av det som er gjort gjeldende i anken. En prosessuell avgjørelse under saksbehandlingen kan gjøres til ankegrunn over straffedommen, jf. blant annet Rt. 2004 side 950. og HR-2015-2567-U.
(13)Lagmannsrettens beslutning om å nekte anken fremmet må derfor oppheves.
(14)Kjennelsen er enstemmig.