(1)Saken gjelder videre anke over kjennelse om midlertidig sikring i form av fravikelse av bolig.
(2)A var leietaker i ---- gate 0 i Trondheim. Trondheim kommune eier eiendommen, som forvaltes av X.
(3)X fremsatte ved begjæring 11. juni 2014 krav om midlertidig forføyning overfor A. Sør-Trøndelag tingrett kom til at det forelå fare ved opphold, og begjæringen ble ikke forelagt A. Sør-Trøndelag tingrett avsa kjennelse 12. juni 2014 med slik slutning: "1. A er forpliktet til umiddelbart å flytte fra leilighet med adresse ---- gate 0, 7042 Trondheim. Fravikelsen kan gjennomføres med bistand fra namsmannen. 2. A betaler kr 2 150 i sakskostnader til X innen to uker etter forkynning av denne kjennelsen."
(4)Namsmannen gjennomførte fravikelsen 16. juni 2014. Etter krav fra A ble det holdt etterfølgende muntlige forhandlinger 23. juni 2014. Sør-Trøndelag tingrett avsa kjennelse 27. juni 2014 med slik slutning: "1. A er forpliktet til umiddelbart å flytte fra leilighet med adresse ---- gate 0, 7042 Trondheim. Fravikelsen kan gjennomføres med bistand fra namsmannen. 2. A dømmes til å betale 2 150 – totusenetthundreogfemti – kroner i sakskostnader til X innen to – 2 – uker etter forkynning av denne kjennelsen."
(5)X fremsatte 19. november 2014 krav om endring av midlertidig forføyning. Bakgrunnen var at namsmannen tolket Sør-Trøndelag tingretts kjennelse 27. juni 2014 som en plikt til kun delvis fravikelse, ved at A personlig måtte flytte fra leiligheten. Namsmannen tillot at As eiendeler ble igjen i leiligheten.
(6)Sør-Trøndelag tingrett avsa kjennelse 12. februar 2015 med slik slutning: "1. A er forpliktet til umiddelbart å flytte fra leilighet med adresse ---- gate 0, 7042 Trondheim. Fravikelsen kan gjennomføres med bistand fra namsmannen. Fravikelsen omfatter både A personlig og alle hans eiendeler som måtte befinne seg i leiligheten. 2. A dømmes til å betale 3 000 – tretusen – kroner i sakskostnader til X innen to – 2 – uker etter forkynning av denne kjennelsen."
(7)A anket over tingrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa kjennelse 23. april 2015 med slik slutning: "1. Anken forkastes. 2. A dømmes til å betale sakskostnader for lagmannsretten med 3000 – tretusen – kroner til X innen to – 2 – uker etter forkynning av denne kjennelsen."
(8)A har anket over lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Anken retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling i form av mangelfulle kjennelsesgrunner, samt lagmannsrettens rettsanvendelse. A har gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket loven feil da den kom til at tingretten under tvisteloven § 34-5 annet ledd kunne beslutte at den midlertidige avgjørelsen om As fraflytting også skulle omfatte hans eiendeler.
(9)A har lagt ned slik påstand: "Prinsipalt: Frostating lagmannsretts kjennelse av 23.4.15 oppheves og hjemvises. Subsidiært: Frostating lagmannsretts kjennelse av 23.4.15 som omfatter fjerning av As eiendeler i ---- gt 0 oppheves. I begge tilfeller: X dømmes til å betale A sakens kostnader."
(10)X har tatt til motmæle og har prinsipalt anført at anken bør nektes fremmet, subsidiært at den bør avvises. Lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig. I henhold til tvisteloven § 34-5 annet ledd kan tingretten og lagmannsretten fastsette nye bestemmelser om hvordan den aktuelle forføyningen skulle gjennomføres.
(11)X har lagt ned slik påstand: "Prinsipalt: 1. Anken nektes fremmet. Subsidiært: 2. Anken nektes fremmet for den del som gjelder anke over rettsanvendelsen. Atter subsidiært: 3. Anken avvises for den del som gjelder anke over rettsanvendelsen. I alle tilfeller: 4. Anken forkastes for den del som verken blir nektet fremmet eller avvist. 5. A dømmes til å betale X sine sakskostnader."
(12)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til en overprøving av lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf. tvisteloven § 30-6.
(13)Saken gjelder midlertidig sikring etter tvisteloven kapittel 34 og ikke tvangsfravikelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd bokstav d. A bestrider at boligstiftelsen har rett til å heve leieavtalen og oppgir at han har innsendt klage til Husleietvistutvalget. Han anfører derfor at sikringsgrunnen ikke strekker seg lenger enn til at han selv har måttet fraflytte leiligheten – det er ikke grunnlag for å beslutte at han også må fjerne eiendelene sine.
(14)Som fremhevet i Hans Flock, Midlertidig sikring (2011) side 242, kan retten ved valg av forføyning ikke gå lenger enn det som fremstår som nødvendig for å tilfredsstille behovet i den enkelte sak.
(15)Lagmannsretten drøfter ikke uttrykkelig om det er nødvendig å fjerne As eiendeler fra leiligheten. Riktignok uttaler den at det fremstår som "utvilsomt at det er nødvendig med fravikelse for å beskytte øvrige beboere og miljøet, samt hindre grove tilfeller av selvtekt og hærverk", og det er mulig at dette er ment som en begrunnelse for at både A og eiendelene hans må fjernes. Men dette kommer ikke klart frem. Den nærmere begrunnelsen knytter seg til at det er sannsynliggjort at det er hevingsgrunn, og til at A har opptrådt truende. En nærmere begrunnelse for at det midlertidig er nødvendig å fjerne også As eiendeler mangler.
(16)Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er på denne bakgrunnen ikke tilstrekkelige til at utvalget kan prøve lagmannsrettens lovtolkning, og kjennelsen må oppheves.
(17)Anken har ført frem. A har lagt ned påstand om å bli tilkjent sakskostnader, men har ikke spesifisert kravet. Utvalget finner at sakskostnader bør tilkjennes etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2, og beløpet fastsettes til 6 000 kroner. I tillegg kommer merverdiavgift.
(18)Kjennelsen er enstemmig.