(1)A ble 24. februar 2014 tiltalt for trusler, jf. straffeloven § 227 første straffalternativ. Bakgrunnen var uttalelser overfor en bankansatt, B, i Nordea Bank Ski 23. september 2013.
(2)Follo tingrett avsa dom 27. august 2014 med følgende slutning: "A, født 00.00.1959, dømmes for overtredelse av straffeloven § 227 første straffalternativ til fengsel i 14 - fjorten – dager. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid på 2 – to – år. Han dømmes videre til en ubetinget bot på 2 000 – totusen – kroner, subsidiært fengsel i 4 – fire – dager."
(3)A anket, og Borgarting lagmannsrett avsa dom 23. februar 2015 med følgende slutning: "A, født 00.00.1959, frifinnes."
(4)Påtalemyndigheten har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen. Påtalemyndigheten mener at lagmannsretten i sin vurdering av forsettet feilaktig bare har vurdert om tiltalte mente å true B, og reiser spørsmål om lagmannsretten dermed har lagt til grunn et hensiktskrav. I tillegg var det feil at lagmannsretten ved vurderingen av forsettet la vekt på at tiltalte gjennomgående hadde en røff muntlig form. Når det gjelder saksbehandlingen, anfører påtalemyndigheten at begrunnelsen er mangelfull fordi den skaper usikkerhet knyttet til om forsettkravet er korrekt forstått og fordi den er for begrenset til at dette kan etterprøves.
(5)A anfører at forsettet er tilstrekkelig vurdert og beskrevet og at hans utsagn om at han ikke mente å true B må forstås slik at han ikke anså det som overveiende sannsynlig at uttalelsen etter omstendighetene var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.
(6)Høyesteretts ankeutvalg finner det enstemmig klart at lagmannsrettens dom bør oppheves uten ankeforhandling, jf. straffeprosessloven § 323 tredje ledd bokstav a.
(7)Lagmannsrettens flertall uttaler i dommen blant annet at de ikke har "funnet det nødvendig å ta stilling til om det er hevet over enhver rimelig og fornuftig tvil at tiltaltes utsagn var egnet til å skape alvorlig frykt. Flertallet er under enhver omstendighet ikke sikker på eller overbevist om at tiltalte handlet med forsett. Flertallet legger vekt på at ut fra det som skjedde vedrørende avtalegiroen, var det forståelig at tiltalte var irritert, men det betyr ikke nødvendigvis at han mente å true B. Det fremgår også av opptaket og tiltaltes forklaring i retten at han har en røff muntlig form. Tiltalte gjorde imidlertid i følge B ingen håndbevegelser eller andre kroppsbevegelser da ordene falt. På direkte spørsmål fra B svarte også tiltalte at det ikke var en trussel. Lagmannsretten legger også vekt på at på slutten av samtalen sier tiltalte til B at 'jeg kommer tilbake med advokat jeg, vet du'. Dette kan også tyde på at tiltalte ikke mente å true B."
(8)Det lagmannsretten her uttaler om domfeltes subjektive forhold, må naturlig forstås slik at retten finner at det er avgjørende for straffellelse at domfelte "har ment å true". Dette er i realiteten et subjektivt krav om hensikt. Men et slikt skyldkrav stiller ikke straffeloven § 227. Det som kreves er forsett – at han var seg bevisst at det var mest sannsynlig at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt, eventuelt at han anså det for mulig og valgte å fremsette uttalelsen selv om den skulle være skikket til å fremkalle alvorlig frykt. Ankeutvalget viser her til straffeloven 2005 § 22 med beskrivelse av forsettkravet – beskrivelser som kodifiserer gjeldende rett.
(9)Det subjektive krav om hensikt som er stilt, kan ha hatt betydning for utfallet og bør lede til at dommen med hovedforhandling oppheves.
(10)Dommen er enstemmig.