(1)Saken gjelder videre anke over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling.
(2)A, født 00.00.1990, er ved Halden tingretts dom 16. januar 2015 dømt for overtredelse av straffeloven § 162 første og andre ledd, straffeloven § 127 første ledd første straffalternativ, straffeloven § 228 første ledd og straffeloven § 227 første straffalternativ (fire tilfeller) til fengsel i ett år og seks måneder.
(3)A har anket dommen for så vidt gjelder straffutmålingen, men har godtatt domfellelsen som sådan.
(4)A ble første gang varetektsfengslet ved Halden tingretts kjennelse 4. juli 2014. Fengslingen har deretter blitt forlenget, siste gang til 13. februar 2015.
(5)Etter at Halden tingretts dom var avsagt, begjærte A seg løslatt. Halden tingrett kom imidlertid i kjennelse 29. januar 2015 til at begjæringen ikke skulle tas til følge.
(6)A anket til Borgarting lagmannsrett, som den 9. februar 2015 forkastet anken.
(7)Den fortsatte varetektsfengslingen er begrunnet i unndragelsesfare fra fullbyrding av straffen, jf. straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 1.
(8)A har anket lagmannsrettens kjennelse, og har i hovedsak anført:
(9)Lagmannsretten har lagt feil lovtolkning til grunn når den har kommet til at det foreligger unndragelsesfare etter straffeprosessloven § 171 nr. 1. Han kan få sin straff fullbyrdet i Sverige hvor han har sitt bosted, jf. lov om fullbyrding av nordiske straffedommer § 5. Det er ikke grunnlag for at han skal unndra seg straff i Sverige slik at det dermed ikke foreligger unndragelsesfare etter at dom er avsagt. Videre fengsling er dermed et uforholdsmessig inngrep, jf. straffeprosessloven § 170 a.
(10)Det anføres også at kjennelsen er mangelfullt begrunnet. Lagmannsrettens begrunnelse viser ikke hvordan loven er tolket slik at det er mulig å overprøve lovtolkningen. Dette er en saksbehandlingsfeil som medfører opphevelse, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2.
(11)Påtalemyndigheten er kjent med anken, men har ingen kommentarer ut over en henvisning til tingrettens og lagmannsrettens premisser.
(12)Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(13)Anken er en videre anke hvor ankeutvalgets kompetanse er begrenset, jf. straffeprosessloven § 388. Anken gjelder lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling som utvalget kan prøve.
(14)Da A var varetektsfengslet, da han ved Halden tingretts dom 16. januar 2015 ble dømt til ubetinget fengsel i ett år og seks måneder, følger det av straffeprosessloven § 187 første ledd at han fortsatt kunne holdes varetektsfengslet i fire uker uten at det var nødvendig å avsi ny fengslingskjennelse. Denne bestemmelsen avskjærer imidlertid ikke en domfelt fra å begjære seg løslatt. I så fall må de alminnelige vilkår for fengsling fortsatt være oppfylt, jf. Rt. 1998 side 1615. Når fengslingen, som i dette tilfellet, begrunnes i unndragelsesfare, må vilkårene i straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 1 fortsatt være oppfylt. Fortsatt fengsling må i tillegg ikke være et uforholdsmessig inngrep, jf. straffeprosessloven § 170 a.
(15)Da A er dømt i henhold til tiltalen, kan en eventuell unndragelsesfare stå i en annen stilling enn før Halden tingretts dom ble avsagt. Det skyldes at dersom A ved løslatelse skulle utebli fra ankeforhandlingen, kan den likevel som hovedregel gjennomføres, jf. straffeprosessloven § 336 tredje ledd. Se til sammenligning Rt. 1998 side 1292, hvor den domfelte var dansk og hadde anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.
(16)Lagmannsrettens begrunnelse for unndragelsesfare synes å være fare for unndragelse fra soningen, noe som står i en annen stilling enn fare for unndragelse fra ankeforhandlingen. Men henvisningen til tidligere kjennelser, herunder kjennelsen av 24. november 2014 hvor lagmannsretten uttalte at det var fare for at A ved løslatelse "vil gjøre seg utilgjengelig for politiet og vanskeliggjøre strafforfølging og soning" (uthevet her), etterlater uklarhet med hensyn til om lagmannsretten ved vurderingen av unndragelsesfaren i tilstrekkelig utstrekning har tatt hensyn til at den kan stå i en annen stilling etter tingrettens dom.
(17)Ankeutvalget finner det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til om kjennelsen må oppheves allerede på dette grunnlag. Dette skyldes at lagmannsretten ved forholdsmessighets- vurderingen har tatt utgangspunkt i Rt. 1974 side 1262. Tiltalte var her dømt til fengsel i 10 måneder, og kjæremålsutvalget uttalte at "[i] slike tilfelle er det som regel lite heldig at en domfelt løslates for senere å bli satt inn igjen til soning. Den domfelte bør helst gå over på soning direkte fra varetektsarresten". Denne avgjørelsen ble imidlertid fraveket i Rt. 1999 side 2001, hvor kjæremålsutvalget uttaler at "[s]pørsmålet om fortsatt fengsling må imidlertid også i slike tilfelle bero på en konkret vurdering".
(18)Lagmannsretten har altså ved vurderingen av om videre fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep tatt utgangspunkt i en uriktig generell tolking av straffeprosessloven § 187 første ledd sammenholdt med § 170 a. Dette kan ha fått betydning for lagmannsrettens resultat. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
(19)Kjennelsen er enstemmig.