(1)Saken gjelder videre anke over kjennelse om varetektsfengsling på grunn av bevisforspillelsesfare, jf. straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 2.
(2)A ble pågrepet av politiet 23. november 2014 og siktet for overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ.
(3)Oslo tingrett avsa kjennelse 24. november 2014 med slik slutning: "A, født 00.00.1992, kan holdes i varetektsfengsel inntil annet blir bestemt av påtalemyndigheten eller retten, men ikke ut over 22. desember 2014. Han undergis brev- og besøkskontroll inntil 8. desember 2014."
(4)A anket til Borgarting lagmannsrett, som ved kjennelse 26. november 2014 forkastet anken.
(5)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen, og det er i korte trekk anført:
(6)Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at fornærmede ikke er avhørt. At det er foretatt avhør av fornærmede fremgår av støtteskrivet, og det må legges til grunn at lagmannsretten heller ikke har vært kjent med dette. Retten skulle også redegjort nærmere for hvorfor det forelå fare for påvirkning av vitner. Det er nedlagt slik påstand: "Kjennelsen oppheves."
(7)Påtalemyndigheten har i hovedtrekk anført at det at lagmannsretten ikke var kjent med at fornærmede var avhørt ikke kan ha virket inn på resultatet, da det uansett foreligger bevisforspillelsesfare i saken. Det er nedlagt slik påstand: "Anken forkastes."
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken gjelder saksbehandlingen, som Høyesterett kan prøve, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2.
(9)Lagmannsretten fant at det var en nærliggende fare for at siktede vil forspille bevis i saken dersom han ikke holdes i varetekt. Som et ledd i begrunnelsen for denne bevisvurderingen, bygger lagmannsretten på at fornærmede så langt ikke hadde vært i stand til å bli avhørt, og at slikt avhør følgelig ikke var foretatt.
(10)Avhør av fornærmede ble gjennomført den 24. november 2014. Lagmannsrettens kjennelse bygger altså på en uriktig forutsetning. At fornærmede hadde avgitt forklaring utelukker ikke at fengsling kunne vært begrunnet med fare for bevisforspillelse, men det er ikke tale om et så vidt perifert moment, at det kan legges til grunn at feilen har vært uten betydning for lagmannsrettens resultat.
(11)Lagmannsrettens kjennelse må da oppheves.
(12)Avgjørelsen er enstemmig.