(1)A har erklært anke over Borgarting lagmannsretts kjennelse 26. september 2014 i sak nr. 14-149883ASK-BORG/04 mot staten v/Utlendingsnemnda. Ved denne forkastet lagmannsretten anke over kjennelse av Oslo byfogdembete om å avvise begjæring om midlertidig forføyning.
(2)Sakens bakgrunn er i korte trekk: A ble utvist fra Norge ved Utlendingsdirektoratets vedtak 1. juni 2012. Ved Utlendingsnemndas vedtak 4. april 2014 ble klage over Utlendingsdirektoratets vedtak ikke tatt til følge.
(3)Etter å ha fått kjennskap til at han skulle bli uttransportert 26. mai 2014, fremsatte A begjæring om midlertidig forføyning mot staten v/Utlendingsnemnda med påstand om at han ikke pliktet å forlate landet før det foreligger rettskraftig avgjørelse i sak om gyldigheten av Utlendingsnemndas utvisningsvedtak. Han ble uttransportert 26. mai 204 før begjæringen om midlertidig forføyning var behandlet.
(4)Ved kjennelse 7. august 2014 avviste Oslo byfogdembete begjæringen om midlertidig forføyning. Begrunnelsen var at A ikke lenger hadde rettslig interesse i å få behandlet begjæringen om midlertidig forføyning når uttransporten alt var gjennomført. Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse 26. september 2014 ble As anke over byfogdembetets kjennelse forkastet.
(5)A har anket til Høyesterett over lagmannsrettens lovanvendelse og gjort gjeldende at lagmannsretten har anvendt tvisteloven § 1-3 andre ledd uriktig. - 2 -
(6)Høyesteretts ankeutvalg bemerker: Etter tvisteloven § 30-6 bokstav a har utvalget full kompetanse ved avgjørelsen av anken. Ankeutvalget påpeker at spørsmålet om det foreligger rettslig interesse i å få et krav behandlet av domstolene, stiller seg forskjellig for søksmål og begjæring om midlertidig forføyning.
(7)Som lagmannsretten har påpekt, er den midlertidige forføyningen begjært for å stoppe uttransporteringen. Utvalget er enig med lagmannsretten i at når uttransportering er gjennomført, har A ikke lenger rettslig interesse i å få behandlet begjæringen om midlertidig forføyning, da en midlertidig forføyning i hans favør uansett ikke vil ha noen påviselige rettsvirkninger.
(8)Utvalget finner det på denne bakgrunn klart at anken ikke kan føre frem. Anken blir derfor å forkaste i medhold av tvisteloven § 30-9 andre ledd.
(9)Ankemotparten har påstått seg tilkjent sakskostnader med 1 600 kroner med tillegg av merverdiavgift. Påstanden tas til følge.
(10)Kjennelsen er enstemmig.