(1)Saken gjelder krav om erstatning for sakskostnader fra det offentlige, jf. tvisteloven § 20-12 første ledd bokstav b.
(2)I HR-2014-00455-U ble lagmannsrettens beslutning om å nekte en sivil anke fremmet opphevet av Høyesteretts ankeutvalg på grunn av saksbehandlingsfeil, ettersom ankende part – ved en rutinesvikt i lagmannsretten – ikke var gitt reell mulighet for å uttale seg til spørsmålet om anken skulle nektes fremmet.
(3)A har fremmet krav om erstatning for sakskostnader for Høyesterett, og har i hovedsak gjort gjeldende:
(4)Ved brudd på det kontradiktoriske prinsipp skal hovedregelen være at staten må dekke meromkostningene som følge av at det må foretas ny behandling etter opphevelse av en avgjørelse. I foreliggende sak er det ikke noe å bebreide saksøker at det kom til brudd på kontradiksjonen. Meromkostningene består i 5 160 kroner i rettsgebyr for behandlingen av saken i Høyesteretts ankeutvalg, 8 000 kroner inkludert merverdiavgift for fire timers ekstra advokatarbeid som følge av feilen, og 5 000 kroner inkludert merverdiavgift for 2,5 timers ekstra advokatarbeid knyttet til behandlingen av erstatningskravet i Høyesterett. I tillegg kreves dekket eventuelt rettsgebyr for behandlingen av erstatningskravet.
(5)A har lagt ned slik påstand: "1. Staten v/Domstoladministrasjonen erstatter A 13.160 kroner for påførte ekstrautgifter i forbindelse med opphevelsen av Borgarting lagmannsretts [beslutning] i sak 13-185698ASD-BORG/03. 2. I sakskostnader ved Høyesteretts ankeutvalgs behandling av erstatningskravet betaler staten v/Domstoladministrasjonen til A kroner 5.000. 3. I sakskostnader ved Høyesteretts ankeutvalgs behandling av erstatningskravet betaler staten v/Domstoladministrasjonen til A det som måtte tilkomme i rettsgebyr."
(6)Staten ved Domstoladministrasjonen har inngitt tilsvar og har i hovedsak gjort gjeldende:
(7)Staten ved Domstoladministrasjonen erkjenner ansvar etter tvisteloven § 20-12 første ledd bokstav b. Det er etter statens syn klart at det foreligger ansvarsgrunnlag. Det er ingen innvendinger mot kravets størrelse. Domstoladministrasjonen var imidlertid ikke kjent med den underliggende saken eller det at A mente å ha et krav mot staten forut for oversendelsen av erstatningskravet fra Høyesterett. En enkel henvendelse til Domstoladministrasjonen ville ha avklart at staten uten videre ville ha akseptert kravet, og staten bør derfor fritas fra å dekke As sakskostnader i anledning erstatningskravet. Det vises til prinsipper i tvisteloven kapittel 5 om en parts plikter før en sak reises.
(8)Staten ved Domstoladministrasjonen har lagt ned slik påstand: "1. Staten ved Domstoladministrasjonen dømmes til å betale A 13.160 kroner i erstatning for sakskostnader. 2. Staten ved Domstoladministrasjonen frifinnes for kravet om sakskostnader for Høyesterett."
(9)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at staten ved Domstoladministrasjonen har erkjent ansvar etter tvisteloven § 20-12 første ledd bokstav b, og har heller ikke hatt innvendinger mot kravets størrelse.
(10)Til anførselen om at A ikke skal tilkjennes erstatning for sine kostnader forbundet med å fremme erstatningskravet for Høyesterett, bemerker utvalget at det følger direkte av ordlyden i § 20-12 at kravet skal fremsettes for Høyesterett, ikke for Domstoladministrasjonen. Kostnadene knyttet til å fremme kravet i tråd med lovens system og innen fristen på tre måneder, må da kunne kreves erstattet, selv om Domstoladministrasjonen ikke ville ha bestridt kravet dersom det hadde vært fremmet direkte dit.
(11)Erstatning tilkjennes etter dette i tråd med As krav.
(12)Kjennelsen er enstemmig.