(1)Saken gjelder anke til Høyesterett over lagmannsrettens domfellelse i straffesak. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling – forholdet mellom tiltalebeslutning og dom.
(2)Ved Oslo statsadvokatembeters tiltalebeslutning 22. juli 2011 ble A satt under tiltale ved Oslo tingrett for overtredelse av straffeloven § 255, jf. § 256 og bokføringsloven § 15 første ledd andre punktum jf. § 7 første ledd. Han hadde i følge tiltalens post I i egenskap av advokat og daglig leder/innehaver urettmessig disponert over omkring 5,8 millioner kroner i klientmidler. Under hovedforhandlingen for tingretten endret møtende aktor tiltaleposten for overtredelse av straffeloven § 255, jf. § 256 fra å gjelde perioden 1. januar 2006 til 31. august 2008 til å gjelde perioden 1. januar 2007 til 31. desember 2007. Det angivelig underslåtte beløp ble samtidig redusert til omkring 5,3 millioner kroner.
(3)Oslo tingrett avsa 6. desember 2012 dom med slik domsslutning: "A, født 00.00.1957, frifinnes for tiltalens post I. A, født 00.00.1957, dømmes for overtredelse av bokføringsloven § 15 jf. §§ 4, 5, 7, 10 og 13 til fengsel i 45 – førtifem – dager."
(4)Påtalemyndigheten anket dommen hva gjaldt frifinnelsen til Borgarting lagmannsrett, som 24. september 2013 avsa dom med slik domsslutning: "A, født 00.00.1957, dømmes for overtredelse av straffeloven § 255, jf. § 256, samt de forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo tingretts dom 4. desember 2012, jf. straffeloven § 62, til en straff av fengsel i 2 –to– år og 6 –seks– måneder, hvorav 1 –ett– år og 3 –tre– måneder gjøres betinget med en prøvetid på to år."
(5)Det fremgår av lagmannsrettens dom at domfellelsen bygger på at A i perioden fra 19. juli 2006 til 11. april 2008 foretok i alt 13 overføringer – samlet omkring 4,7 millioner kroner – fra firmaets klientkonto til driftskontoen, og at han deretter videreførte midler til egne kreditorer eller til sin private bankkonto.
(6)A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det er gjort gjeldende at det ikke var adgang til å pådømme handlinger foretatt før og etter den tidsperiode den rettede tiltalen gjelder. Prinsipalt er det vist til at det ikke er tale om ett fortsatt straffbart forhold, men flere særskilte straffbare forhold. Subsidiært er det gjort gjeldende at inkluderingen av handlinger foretatt i 2006 og 2008 endret det straffbare forholdets identitet, og at A ikke hadde et tilstrekkelig grunnlag til å forberede sitt forsvar.
(7)Påtalemyndigheten har prinsipalt gjort gjeldende at anken må avvises, jf. straffeprosessloven § 319 og § 314 første ledd. Støtteskrivet utvider tiltaltes anke, og anken synes ikke kommentert ved støtteskriv. Subsidiært har påtalemyndigheten gjort gjeldende at anken må nektes fremmet. Lagmannsretten har foretatt en riktig vurdering av om det forelå ett fortsatt straffbart forhold og av om det var adgang til også å pådømme aktivitet i 2006 og 2008.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken ikke reiser spørsmål av betydning utenfor saken, og at heller ikke andre grunner gjør det særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum. Ettersom A ble frifunnet i tingretten, men domfelt i lagmannsretten, kan anken likevel bare nektes dersom Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det klart at den ikke vil føre frem, jf. tredje punktum.
(9)Den opprinnelige tiltalens post I gjaldt urettmessige uttak av klientmidler i perioden fra 1. januar 2006 til 31. august 2008, til et samlet beløp på omkring 5,8 millioner kroner. Forholdet er beskrevet under én og samme post i tiltalen, og gjelder gjentatte, identiske handlinger foretatt mot én og samme klientkonto med samme forsett og i en viss innbyrdes tidsmessig sammenheng. Det er etter ankeutvalgets syn ikke tvilsomt at man står overfor ett sammenhengende straffbart forhold, slik også lagmannsretten la til grunn. Det bemerkes at Rt. 1975 side 79 gjaldt uttak fra flere separate konti, ikke – som her – en felles klientkonto.
(10)Ankeutvalget finner det også klart at lagmannsretten, innenfor rammen av straffeprosessloven § 38, kunne trekke inn de deler av dette sammenhengende straffbare forholdet som var holdt utenfor saken da den ble avgjort i tingretten, etter den endring av tiltalen som der ble foretatt av møtende aktor. Utvalget peker spesielt på at utvidelsen – som ble initiert av aktor for lagmannsretten – ikke endret forholdets identitet og at det ikke ble trukket inn omstendigheter inntrådt etter at tiltalen var tatt ut. Utvidelsen medførte kun at man fikk med ytterligere seks overføringer fra klientkontoen i grunnlaget for domfellelsen, fire overføringer fra 2006 og to fra 2008.
(11)Høyesteretts ankeutvalg er også enig med lagmannsretten i at siktede har hatt tilstrekkelig foranledning og mulighet til å forsvare seg også mot de elementene som på nytt ble trukket inn i saken da den ble behandlet i lagmannsretten. Utvalget viser til at den opprinnelige tiltalen for tingretten gjaldt perioden fra 1. januar 2006 til 31. august 2008, at påtalemyndighetens anke til lagmannsretten omhandler transaksjoner som ikke var foretatt i 2007, og at kontakten mellom retten, aktor og forsvarer forut for ankeforhandlingen viser at man måtte være på det rene med at transaksjoner i 2006 og 2008 kunne bli trukket inn. Det er i anken til Høyesterett ikke nærmere konkretisert hvilken ytterligere bevisførsel domfelte i tilfelle ville ha ønsket. Det er heller ikke gjort gjeldende at han ikke hadde full anledning til å imøtegå det materiale som ble presentert for lagmannsretten.
(12)Høyesteretts ankeutvalg finner det på denne bakgrunn klart at anken ikke vil føre frem.
(13)Det gis etter dette ikke samtykke til ankebehandling.
(14)Beslutningen er enstemmig.