(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens dom i sak om domfellelse for overtredelse av straffeloven § 229, jf. straffeloven § 232.
(2)A, født --.----i 1990, ble 25. oktober 2012 tiltalt for overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ, jf. straffeloven § 232. Grunnlaget var at hun hadde kastet et ølglass i ansiktet til B slik at han fikk et mindre kutt i leppen, samt et to centimeter langt kutt over høyre øyebryn som måtte sys med tre sting.
(3)Stavanger tingrett avsa 17. desember 2012 dom med slik domsslutning: "A, født 00.00.1990, frifinnes."
(4)Dommen ble avsagt under dissens. Flertallet fant at A hadde handlet i nødverge og overskredet grensen for nødverge, men at overskridelsen var straffri fordi handlingen alene var fremkalt av redsel, jf. straffeloven § 48 fjerde ledd. Mindretallet mente at A ikke handlet i nødverge.
(5)Påtalemyndigheten anket frifinnelsen til Gulating lagmannsrett, som avsa dom 12. juni 2013 med slik domsslutning: "1. A, født 00.00.1990, dømmes for overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ jf. § 232, til en straff av fengsel i 5 – fem – måneder hvorfra går 2 – to – dager for varetekt. 2. Sakskostnader idømmes ikke."
(6)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse, subsidiært straffutmålingen. Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens domsgrunner når det gjelder skyldspørsmålet er mangelfulle og at dette hindrer overprøving av anken, jf. straffeprosessloven § 343 første ledd nr. 8. Dette er begrunnet i at det ikke fremgår av dommen at lagmannsretten har vurdert en av vitneforklaringene og en legeerklæring fra tiltaltes legebesøk dagen etter hendelsen.
(7)Videre gjøres det gjeldende at lovanvendelsen under bevisbedømmelsen er feil fordi lagmannsretten har anvendt feil beviskrav når det gjelder spørsmålet om tiltalte ble angrepet og dermed handlet i nødverge. Subsidiært ankes det over straffeutmålingen fordi tiltalte samtykket til utmåling av samfunnsstraff, og det ble også argumentert for dette i lagmannsretten, uten at lagmannsretten berører dette i dommen. Også på dette punktet anføres det at domsgrunnene mangelfulle. Det er ikke nedlagt formell påstand.
(8)Påtalemyndigheten har tatt til motmæle, og anfører at det ikke er feil verken ved lagmannsrettens rettsanvendelse eller saksbehandling. Straffen er i tråd med aktors påstand.
(9)Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(10)Tiltalte ble frifunnet i tingretten, men dømt i lagmannsretten. Anke til Høyesterett kan derfor bare nektes fremmet dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at anken ikke kan føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. En ankenektelse må i så fall begrunnes, jf. § 323 annet ledd annet punktum.
(11)Utvalget ser først på spørsmålet om lagmannsrettens domsgrunner under skyldspørsmålet er mangelfulle fordi enkelte bevis ikke er kommentert. Dette knytter seg til spørsmålet om tiltalte handlet i nødverge. Kravene til domsgrunner ved meddomsrett følger av straffeprosessloven § 40 femte ledd. Det kreves at dommen skal "angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering", dvs. hvorfor et bestemt bevisresultat legges til grunn. Det som først og fremst kreves, er at det blir redegjort for de springende – dvs. sentrale – punkter ved bevisvurderingen, og kort angitt hva som har vært avgjørende, jf. Rt. 2011 side 172 avsnitt 29.
(12)Lagmannsretten har, etter en lengre beskrivelse av hendingsforløpet, kommet til at det "i bevisførselen [ikke] er dekning for at tiltalte ble utsatt for et angrep". Dette begrunnes ut fra to vitneforklaringer fra vitner som var til stede under hendelsen – en av dem tiltaltes samboer – og som ikke hadde sett noe forutgående angrep rettet mot henne. I anken er det vist til legeerklæring som støtter opp om et mulig angrep. Det fremgår av rettsboken at erklæringen ble fremlagt under hovedforhandlingen. Selv om det ikke uttrykkelig fremgår i hvilken grad den ellers var tema, kan utvalget vanskelig se at dette var et slikt "springende punkt" som burde vært nevnt i lagmannsrettens domsgrunner. Utvalget peker på at erklæringen ikke ga entydige eller sikre holdepunkter. Den redegjorde ikke for at det var påvist objektive funn som tilsa at fornærmede hadde vært utsatt for et angrep.
(13)Når det gjelder vitneforklaringen fra et politivitne, som gjenga tiltaltes umiddelbare forklaring etter angrepet, og der hun hevdet å ha blitt slått, kan det vanskelig ses som en saksbehandlingsfeil at denne ikke er kommentert. Ut fra sammenhengen er det klart at lagmannsretten har lagt størst vekt på forklaringene fra de vitnene som faktisk var til stede. Det er derfor ingen feil ved lagmannsrettens domsgrunner.
(14)Det er også gjort gjeldende at lagmannsretten har anvendt feil beviskrav når det gjelder spørsmålet om tiltalte ble angrepet og dermed handlet i nødverge. Denne anførselen kan klart ikke føre frem. Bevisførselen i saken dreide seg om det totale hendingsforløpet, men slik at spørsmålet om opptakten og et eventuelt angrep fikk meget stor plass. Det er ikke tvilsomt at retten for begge spørsmål har bygget på et korrekt beviskrav, nemlig i tiltaltes favør.
(15)Når det gjelder straffutmålingen, har lagmannsretten korrekt lagt til grunn at forsettlig legemsbeskadigelse skal møtes med ubetinget fengselsstraff. Videre er det korrekt lagt til grunn at det skal ekstraordinære forhold til for å begrunne samfunnsstraff. Slike forhold er ikke påberopt. Den utmålte straff ligger innenfor det forsvarlige, jf. også straffeprosessloven § 344.
(16)På dette grunnlaget finner utvalget det klart at anken ikke vil føre frem. Anken tillates derfor ikke fremmet for Høyesterett.
(17)Beslutningen er enstemmig.