(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens kjennelse om utsatt iverksettelse etter tvisteloven § 36-10 andre ledd jf. § 36-2 tredje ledd.
(2)X kommune fremmet 16. mai 2012 forslag om regulering av samvær mellom A og hennes sønn B, født 11. februar 2000, som siden 2003 med mors samtykke har bodd i beredskapshjem, senere fosterhjem.
(3)Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Y traff deretter 7. november 2012 vedtak med slik slutning: "B, født 11.02.2000, og mor har rett til samvær med hverandre en gang i måneden à fire timer, jf. barnevernloven § 4-19. Barneverntjenesten gis anledning til å føre tilsyn."
(4)A reiste søksmål med krav om utvidelse av samværets omfang.
(5)Z tingrett avsa 21. februar 2013 dom med slik slutning: "A skal ha samvær med B, født 11.02.00, hver fjerde uke over en helg fra fredag til søndag og feriesamvær i én uke, etter barneverntjenestens nærmere bestemmelse."
(6)X kommune påanket dommen til Borgarting lagmannsrett, som 11. juni 2013 ga samtykke til at anken ble fremmet.
(7)X kommune hadde videre begjært utsatt iverksettelse av tingrettens dom. Samtidig med at lagmannsretten samtykket i ankebehandling, avsa den kjennelse med slik slutning: "Iverksettelse av tingrettens dom utsettes til det foreligger rettskraftig avgjørelse i saken."
(8)A har anket lagmannsrettens kjennelse og anfører at det foreligger saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten har ikke begrunnet kjennelsen. Etter tvisteloven § 19-6 skal kjennelser begrunnes.
(9)Lagmannsretten har dessuten ikke hørt B før den traff avgjørelsen. Dette er i strid med barnevernloven § 6-3. B er 13 år gammel, og det har betydning for utfallet av saken å høre hans syn.
(10)A har lagt ned slik påstand: "Lagmannsrettens kjennelse av 11.06.2013 oppheves."
(11)X kommune v/ordføreren har inngitt tilsvar og anfører at det ikke foreligger saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten har i tilstrekkelig grad begrunnet kjennelsen.
(12)X kommune v/ordføreren har lagt ned slik påstand: "Anken forkastes."
(13)Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(14)Lagmannsretten har truffet avgjørelsen som første instans. Høyesteretts ankeutvalg har dermed som utgangspunkt full kompetanse.
(15)Barnevernloven § 6-3 første ledd inneholder følgende bestemmelse: "Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet."
(16)Barnet som denne saken gjelder, er 13 år gammel. Det fremgår av tingrettens dom at han i tilknytning til tingrettens behandling fikk formidlet sin mening via sin talsperson. Etter ankeutvalgets vurdering er imidlertid ikke dette tilstrekkelig for lagmannsrettens avgjørelse i et tilfelle som dette. I denne sammenheng vises det til at tingretten uttaler at han "ønsker også fortsatt et omfattende samvær med moren". Både hensynet til hans rettigheter etter barnevernloven og hensynet til en forsvarlig opplysning av saken tilsier at også lagmannsretten skulle ha gitt ham anledning til å uttale seg før den avsa sin kjennelse om utsatt iverksettelse. Det vises til Rt. 2006 side 929. At barnet i den saken var 15 år, kan ikke være avgjørende. Til sammenligning vises det til at i saker om daglig omsorg mv. følger det av barneloven § 31 andre punktum at "[n]år barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner".
(17)Barnevernloven § 6-3 andre ledd gir riktignok som hovedregel ikke et barn under 15 år adgang til å utøve partsrettigheter. Men når et barn på 13 år ikke har fått anledning til å uttale seg før lagmannsretten avsa sin kjennelse, har denne feilen slike likhetstrekk med brudd på det grunnleggende prinsippet om rett til kontradiksjon at det skal lite til før feilen medfører at avgjørelsen må oppheves. Ankeutvalget har etter dette kommet til at lagmannsrettens kjennelse om utsatt gjennomføring av tingrettens dom må oppheves, jf. tvisteloven § 30-3 første ledd jf. § 29-21 første ledd.
(18)Kjennelsen er enstemmig.