(1)Saken gjelder spørsmål om partshjelp etter tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav a.
(2)Bakgrunnen for saken er at flere ansatte i selskapet T AS, avdeling X, ble permittert fra sine stillinger noen måneder i 2011. De ansatte fremsatte krav overfor NAV om dagpenger etter folketrygdloven § 4-7. Kravene ble avslått, og etter klage til NAV klageinstans ble avslagene opprettholdt. Saken ble bragt inn for Trygderetten som, etter å ha forent sakene til felles behandling, avsa likelydende vedtak om stadfestelse av NAV klageinstans' vedtak.
(3)Trygderettens vedtak ble ved stevning 14. november 2012 bragt inn for lagmannsretten. I stevningen begjærte T AS (T) å tre inn som partshjelper. Bakgrunnen for dette er at T har betalt de permitterte ansatte et beløp tilsvarende dagpengesatsen, og inngått avtale om at de ansatte skal tilbakebetale dette beløpet dersom søksmålet mot staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet fører frem og de får dekket dagpenger fra NAV.
(4)Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet bestred adgangen til partshjelp etter tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav a.
(5)Frostating lagmannsrett avsa 17. juni 2013 kjennelse med slik slutning: "Partshjelp tillates ikke".
(6)Kjennelsen er avsagt med to mot én stemme.
(7)T og de involverte ansatte har i rett tid anket kjennelsen til Høyesterett. I hovedsak slutter de ankende parter seg til lagmannsrettens mindretalls begrunnelse for at partshjelp skal tillates. Mindretallet i lagmannsretten bygget på at T er den reelle interessehaver i saken, og at utfallet av søksmålet har direkte og umiddelbar virkning for T. Det er i tillegg anført fra de ankende parter at partshjelp bør tillates fordi T er den eneste som kan forklare seg om hvorvidt vilkårene i folketrygdloven § 4-7 er oppfylt, nærmere bestemt om oppsigelsene skyldtes "forhold arbeidsgiver ikke kan påvirke", og at T ikke kan gjøre sine interesser gjeldende på annen måte enn ved å opptre som partshjelper. Det er nedlagt påstand om at partshjelpen tillates.
(8)Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet har i sitt tilsvar vist til lagmannsrettens flertalls begrunnelse. Lagmannsrettens flertall vektlegger at saken gjelder den enkelte arbeidstakers individuelle rettigheter overfor trygdemyndighetene. Staten anfører at vilkårene for partshjelp etter tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav a ikke er til stede fordi det ikke foreligger noe reelt behov "begrunnet i egen rettsstilling for at den ene parten vinner". Til anførslene om at T er den eneste som kan forklare seg om bedriftsinterne forhold, påpeker staten at det vil være anledning til forklaring gjennom ordinær vitneførsel. Det er nedlagt påstand om at anken forkastes.
(9)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at det har full kompetanse i anken.
(10)Ankeutvalget er, som lagmannsrettens mindretall, kommet til at partshjelp må tillates. Etter tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav a skal partshjelp tillates for "den som har reelt behov begrunnet i egen rettsstilling for at den ene parten vinner". Her har altså selskapet betalt – forskuttert – det de ansatte mener å ha krav på i dagpenger fra NAV. Det er avtalt at dersom søksmålet fører frem, skal de ansatte betale det forskutterte beløpet tilbake til selskapet. Selskapets rettsstilling påvirkes derfor direkte av utfallet i saken, og ut fra ordlyden i § 15-7 første ledd bokstav a skulle dette klart gi grunnlag for partshjelp.
(11)Ankemotparten har vist til at det er "ingen sterke reelle hensyn som tilsier at arbeidsgiver bør få opptre som partshjelper i en sak som gjelder arbeidstakeres krav på individuelle trygdeytelser". Det er mulig dette i mange situasjoner vil kunne være et poeng. Men her har altså selskapet en helt konkret tilknytning til kravene som gir det et legitimt behov for å ivareta sine interesser i søksmålet. Partshjelp for T AS må etter dette tillates.
(12)Kjennelsen er enstemmig.
(13)Ankende parter har nedlagt påstand om tilkjenning av sakskostnader til T AS med 7 200 kroner. Påstanden tas til følge.