(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens dom i sak om domfellelse for overtredelse av straffeloven § 229 andre straffalternativ.
(2)Ved Oslo statsadvokatembeters tiltalebeslutning 18. juli 2012 ble A satt under tiltale for overtredelse av straffeloven § 229 andre straffalternativ.
(3)Nedre Romerike tingrett avsa 8. november 2012 dom med slik slutning: "A, født 14.08.1992, frifinnes for straff og erstatning."
(4)Påtalemyndigheten anket frifinnelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 11. april 2013 avsa dom med slik slutning: "1. A, født 14. august 1992, dømmes for overtredelse av straffeloven § 229 annet straffalternativ til fengsel i 5 - fem - måneder. 2. A dømmes til å betale B 5 005 - femtusenogfem - kroner i erstatning for lidt tap innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av denne dom. 3. A dømmes til å betale B 10 000 - titusen -kroner i erstatning for fremtidige utgifter innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av denne dom. 4. A dømmes til å betale B 40 000 - førtitusen - kroner i oppreisning innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av denne dom."
(5)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen, straffutmålingen og det sivile kravet. Han har gjort gjeldende at domsgrunnene er mangelfulle. Lagmannsretten har dessuten anvendt loven feil ved vurderingen av om handlingen er straffri på grunn av nødverge. Straffen er uansett for streng, og det er ikke grunnlag for erstatning og oppreisning.
(6)Påtalemyndigheten har gjort gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig.
(7)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at A ble frifunnet av tingretten, slik at anken bare kan nektes fremmet for Høyesterett dersom ankeutvalget finner det klart at den ikke kan føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum.
(8)Domfellelsen gjelder overtredelse av straffeloven § 229 andre straffalternativ. Lagmannsretten la til grunn at A slo meget hardt med knyttet neve mot fornærmedes ansikt, og at slaget hadde stort skadepotensiale. Fornærmede fikk bruddskader i overkjeven og skade på flere tenner. Hun var sykemeldt i sju uker og kunne de første ukene etter hendelsen bare innta flytende føde.
(9)For så vidt gjelder kravene til domsgrunner, viser ankeutvalget til Rt. 2011 side 172, Rt. 2012 side 1236 og Rt. 2013 side 169. Lagmannsrettens dom inneholder en nærmere redegjørelse for de sentrale deler av lagmannsrettens bevisbedømmelse, herunder knyttet til den omstendighet at fornærmede utøvet vold mot domfelte før han slo henne i hodet. Spørsmålet om nødverge og overskridelse av nødverge er også drøftet. Og lagmannsrettens flertall har spesielt pekt på at det ikke fester lit til domfeltes forklaring om at han selv hadde vært "meget redd" – han slo derimot for å hevne fornærmedes fysiske utfall mot ham, og for å sette en stopper for håndgemenget. Det er da ikke slik at det faktiske grunnlaget for domfellelsen, eller vesentlige deler av dette, er uforklart. Legges flertallet i lagmannsrettens bevisbedømmelse til grunn, er det heller ikke tvil om at lagmannsrettens lovanvendelse er korrekt for så vidt som det har konkludert med at det ikke foreligger en nødvergesituasjon eller er grunnlag for straffrihet ved overskridelse av nødvergeretten.
(10)Den utmålte straff på fengsel i fem måneder er i tråd med etablert praksis for sammenlignbare tilfeller, jf. Rt. 2012 side 259.
(11)Ankeutvalget finner det etter dette klart at anken over straffekravet ikke kan føre frem, og derfor bør nektes fremmet.
(12)Beslutningen er enstemmig.