Dommarar: Kallerud, Normann, Endresen, Falkanger, Utgård Etter eit fartsbrot blei førarkortet til den sikta beslaglagt av politiet. Likevel køyrde han bil ved fem høve før saka kom for retten. Fartsbrotet førte etter tapsforskrifta § 2-2 nr. 3 til tap av føreretten i 12–15 månader. På grunn av køyringa utan førarkort auka tingretten og lagmannsretten tapstida til to år under tilvising til § 7-1 i den same forskrifta. Den domfelte gjorde gjeldande at § 7-1 berre gjeld køyring etter at tapsperioden er fastsett av domstolen, og at føresegna difor ikkje gav heimel for å auke tida utover det forskrifta fastset for fartsbrotet aleine. Høgsterett slo fast at sjølv om § 7-1 ikkje kjem til bruk, må domstolane ved fastsetjing av tapstida der den sikta har køyrt motorvogn trass i at førarkortet var beslaglagt av politiet, ved skjønnsutøvinga kunne leggje stor vekt på retningslinjer som er gitt i § 7-1. Det var da ikkje noko å seie på den tapstida som var fastsett av dei tidlegare instansane.
(1)Dommer Kallerud: Saken gjelder tap av førerett på grunnlag av en fartsoverskridelse og flere påfølgende tilfeller av kjøring mens førerkortet var beslaglagt av politiet.
(2)A ble 12. januar 2012 tiltalt for en fartsovertredelse og to tilfeller av kjøring uten førerkort. Tiltalen ble senere utvidet til å gjelde ytterligere tre kjøringer. Fartsoverskridelsen ble begått 8. mars 2011 og gjaldt kjøring i 97 km/t i 50-sone. De fem kjøringene uten førerkort fant sted mens As førerkort – som følge av fartsoverskridelsen – var beslaglagt av politiet, og før retten hadde fastsatt en endelig tapstid.
(3)Sør-Trøndelag tingrett avsa 7. mars 2012 dom med slik domsslutning: "1. A, født 15.09.1989, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd jf. § 5 første ledd jf. annet ledd jf. skiltforskriften § 8 og vegtrafikkloven § 31 første ledd jf. § 24 første ledd første pkt, sammenholdt med straffeloven § 63 annet ledd, til fengsel i 21 dager. 2. A fradømmes retten til å føre motorvogn for en periode på 2 – to – år jf. vegtrafikkloven § 33 nr 1 jf. forskrift om tap av retten til å føre motorvogn § 2-2 nr 3, og § 7-1. Den tid førerkortet har vært beslaglagt kommer til fradrag. 3. A pålegges å ta ny prøve dersom han vil gjenerverve førerkortet, jf. vegtrafikkloven § 33 nr 1 femte ledd jf. tapsforskriften § 8-3."
(4)Ved fastsettelse av tapsperioden tok tingretten utgangspunkt i forskrift om tap av retten til å føre motorvogn mv. av 19. desember 2003 (tapsforskriften) § 2-2 nr. 3. Her er det bestemt at ved hastigheter mellom 95–100 km/t i 50-sone skal tapet av føreretten normalt vare i 12–15 måneder. Fordi A også hadde gjort seg skyldig i kjøringer uten førerkort i beslagsperioden, fastsatte retten – under henvisning til § 7-1 i forskriften – den samlede tiden for tap av føreretten til to år.
(5)A anket til lagmannsretten for så vidt gjaldt tapstiden. Han gjorde gjeldende at tapsforskriften § 7-1 bare gjelder kjøring etter at tapsperioden er fastsatt av domstolen. Han anførte at bestemmelsen derfor ikke ga hjemmel for å øke tiden utover det forskriften fastsetter for fartsoverskridelsen alene.
(6)Frostating lagmannsrett avsa 17. september 2012 dom med slik domsslutning: "Anken forkastes."
(7)Lagmannsretten kom til at det er grunnlag for å anvende tapsforskriften § 7-1 analogisk i tilfeller der siktede har ført bil til tross for at førerkortet er beslaglagt. En tapstid på to år var da etter lagmannsrettens syn korrekt. Retten tilføyde at en skjønnsmessig fastsettelse av perioden for tap av førerkortet ikke ville ledet til et gunstigere resultat for A.
(8)A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han gjør gjeldende at det ikke er grunnlag for analogisk anvendelse av tapsforskriften § 7-1, og at tapsperioden derfor må reduseres. Påtalemyndigheten har tatt til motmæle.
(9)Jeg er kommet til at anken ikke fører frem.
(10)Jeg tar utgangspunkt i vegtrafikkloven § 33 nr. 1 første ledd: "1. Blir den som har førerett ilagt straff, kan det i samme dom eller forelegg fastsettes tap av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn for en bestemt tid eller for alltid, dersom hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det."
(11)Etter denne bestemmelsen er det opp til domstolens skjønn å fastsette om føreretten skal tapes, og eventuelt hvor lenge. I femte ledd er det bestemt at "Kongen gir forskrift med nærmere regler om fastsetting av hvor lenge tap av føreretten skal vare …".
(12)Slike regler som forutsettes i § 33 nr. 1 femte ledd er tatt inn i kapittel 2 i tapsforskriften. Under overskriften "[g]enerelt" heter det i § 2-1 at ved fastsettelse av perioden for tap av førerett etter vegtrafikkloven § 33 nr. 1 første ledd skal det "… legges vekt på alle omstendighetene omkring det foreliggende forhold …". For fartsovertredelser er det i § 2-2 tatt inn en tabell som "normalt" skal legges til grunn ved fastsettelse av tapsperioden, men lengden kan økes ved skjerpende omstendigheter. Deretter er det gitt noen eksempler på skjerpende omstendigheter som kan lede til tap av førerett også for mindre alvorlige fartsoverskridelser enn dem som er nevnt i tabellen. Ved kjøring i 95–100 km/t i 50-sone skal føreretten etter tabellen tapes i 12–15 måneder.
(13)De detaljerte retningslinjene ivaretar forskriftens formål, som er "å gi grunnlag for likebehandling ved fastsettelse av tap av førerett for motorvogn", jf. § 1-1. Samtidig er det altså i forskriften § 2-1 en generell bestemmelse, som må ses i sammenheng med at oppregningen[e] i forskriften ikke er uttømmende. Det er derfor klart at domstolenes myndighet til å vektlegge andre omstendigheter ikke er falt bort som følge av vedtakelsen av de detaljerte retningslinjene. Tapstider ut over tabellens ramme kan således fastsettes også ved andre skjerpende omstendigheter enn dem som er uttrykkelig nevnt.
(14)Jeg ser så på hvordan tapstiden skal fastsettes ved kjøring uten førerkort i beslagsperioden etter en fartsoverskridelse.
(15)Tapsforskriften § 7-1 har overskriften "[k]jøring uten førerett før utløpet av fastsatt tapsperiode", og har følgende ordlyd: "Er en enkelt kjøring uten førerett foretatt i en kort tapsperiode, bør det i samme dom eller forelegg fastsettes en tilleggsperiode av inntil samme lengde som den opprinnelige. Er tap av førerett fastsatt for 1 år eller lengre tid, fastsettes tilleggsperioden for 6 måneder eller mer for kjøring uten førerett en enkelt gang i slutten av perioden eller et par kjøringer i begynnelsen av denne. Flere kjøringer uten førerett bør normalt medføre til dels betydelig lengre tillegg av tap av førerett enn 6 måneder. En tilleggsperiode løper fra utløpet av den opprinnelige tapsperioden og fastsettes med hjemmel I vegtrafikkloven § 33 nr. 1 første ledd."
(16)Beslag er ikke nevnt i § 7-1, og det er mest naturlig å lese bestemmelsen slik at den bare gjelder hvor det ved dom eller forelegg er fastsatt en endelig tapsperiode. Når førerkortet – som i vår sak – er midlertidig beslaglagt av politiet er det ingen slik "fastsatt tapsperiode" som § 7-1 omtaler.
(17)Det er, ut fra det rom for skjønn som jeg har redegjort for tidligere, ikke tvilsomt at domstolene ved fastsettelse av tapstiden kan, og skal, ta i betraktning som en skjerpende omstendighet også kjøring mens førerkortet var beslaglagt av politiet. Jeg viser særlig til at hensynet til trafikksikkerheten og allmenne hensyn ellers – som er fremhevet i vegtrafikkloven § 33 nr. 1 – med tyngde også gjør seg gjeldende når siktede fortsetter å kjøre til tross for beslaget. Hensynet til likebehandling med dem som kjører uten førerkort etter fastsatt tapsperiode tilsier det samme.
(18)Min konklusjon er etter dette at selv om § 7-1 ikke får anvendelse, må domstolene ved fastsetting av tapstiden hvor siktede har kjørt motorvogn til tross for at førerkortet var beslaglagt av politiet, ved skjønnsutøvelsen kunne legge stor vekt på de retningslinjer som er angitt i § 7-1. Jeg kan vanskelig se at det er grunn til ulik praksis i vårt typetilfelle og i de saker som går inn under bestemmelsen.
(19)De tidligere retters fastsettelse av tapstiden for A til to år er det etter dette intet å si på.
(20)Jeg stemmer for denne
(21)Dommer Normann: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(22)Dommer Endresen: Likeså.
(23)Dommer Falkanger: Likeså.
(24)Dommar Utgård: Det same.
(25)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne