(1)Anken gjelder lagmannsrettens lovanvendelse i sak om falsk forklaring, jf. straffeloven § 166 første ledd. Spørsmålet er om lagmannsretten har lagt til grunn riktig beviskrav og anvendt bevisbyrdereglene riktig.
(2)I 2004 ble tre landbrukseiendommer i X kommune solgt fra B til C AS for 140 000 kroner. Daglig leder i C AS er A.
(3)C AS averterte eiendommene for salg i 2007. Det ble inngått avtale om salg av eiendommene til D AS for 1 000 000 kroner. Daglig leder i D AS er E. Søknad om konsesjon ble avslått fordi prisen var for høy.
(4)Det ble etter dette inngått nye avtaler mellom C AS og D AS – en kjøpsavtale og en avtale om eiendommens tilleggsverdi. I avtalen om tilleggsverdi er det sagt at "eiendommen også har en tilleggsverdi som ikke fremgår av en verdivurdering basert på at eiendommen kun skal benyttes til landbruksformål". Kjøpesummen ble satt til 140 000 kroner, og tilleggsverdien ble satt til 860 000 kroner.
(5)I konsesjonssøknad som var utfylt av A, og som E sendte til X kommune i begynnelsen av juni 2007, var kjøpesummen opplyst å være 140 000 kroner. Kjøpsavtalen ble vedlagt konsesjonssøknaden, men ikke avtalen om tilleggsverdi. Den 6. juni 2007 ble D AS innvilget konsesjon til eiendomservervet.
(6)Under et bokettersyn som Skatt sør gjennomførte hos D AS i 2009, ble kjøpsavtalen og avtalen om tilleggsverdi funnet. Skatt sør varslet X kommune. Kommunen fant at 140 000 kroner ikke var den reelle kjøpesum for eiendommene, og at konsesjon derfor var innvilget på uriktig grunnlag. Ved vedtak 16. desember 2009 ble ervervskonsesjonen trukket tilbake. Kommunen anmeldte forholdet til politiet 25. februar 2010.
(7)Ved tiltalebeslutning 31. oktober 2011 satte Oslo statsadvokatembeter A og E under tiltale ved Kongsberg tingrett for overtredelse av straffeloven § 166 første ledd. Grunnlaget var at de i konsesjonssøknaden hadde unnlatt å opplyse at D AS i tillegg til den oppgitte kjøpesum på 140 000 kroner skulle betale en kommersiell tilleggsverdi for eiendommen på 860 000 kroner.