(1)A har erklært anke over Agder lagmannsretts dom 14. desember 2012 i sak nr. 12-147960AST-ALAG mot B v/verger.
(2)Ved denne ble A frifunnet for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf. andre ledd bokstav a, men ble dømt til å betale oppreisningserstatning til B med 150 000 kroner, da det etter lagmannsrettens syn var "kvalifisert og klar sannsynlighetsovervekt" for at A hadde hatt samleie med B, som på grunn av beruselse var ute av stand til å motsette seg handlingen. I samme dom ble C dømt for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf. andre ledd bokstav a til 420 timer samfunnsstraff og dømt til å betale til oppreisningserstatning til B med 150 000 kroner.
(3)A har i anken til Høyesterett prinsipalt påstått lagmannsrettens dom opphevd på grunn av mangelfulle domsgrunner. Subsidiært har han under henvisning til Rt. 2008 side 65 anført at det ikke skulle ha vært utmålt to oppreisningskrav, men bare ett oppreisningskrav, som han og C skulle hefte solidarisk for etter skadeserstatningsloven § 5-3. A har også gjort innsigelser mot lagmannsrettens konkrete erstatningsutmåling.
(4)For det tilfelle at anken skulle føre frem og Høyesterett skulle utmåle ett oppreisningskrav som A og C skal hefte solidarisk for, har B erklært avledet anke og gjort gjeldende at oppreisningserstatningen må settes vesentlig høyere enn 150 000 kroner.
(5)Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(6)Det rettslige grunnlag for den oppreisningserstatning som A er idømt, er - 2 - skadeserstatningsloven § 3-5 bokstav b, jf. § 3-3, jf. straffeloven § 192. Som begrunnelse for å utmåle separate oppreisningskrav som A og C hefter for hver for seg, har lagmannsretten uttalt: "Tingretten kom til at krenkelsene måtte anses som samme skade iht. skadeserstatningsloven § 5-3 og dømte de tiltalte til en samlet oppreisningserstatning med kr 175.000,- under solidarisk ansvar. Lagmannsretten finner det for sin del mer treffende i denne saken å bedømme de tiltaltes overgrep som to forskjellige og separate krenkelser som de hefter for alene, jf. bistandsadvokatens subsidiære påstand. Det legges til grunn at C kom inn på soverommet idet A var i ferd med å avslutte sitt forhold og deretter gjennomførte samleie selv med fornærmede. Selv om A da var til stede i samme rom, foreligger ikke grunnlag for å fastslå at de tiltalte har medvirket til hverandres forhold. Saken synes å ligge noe annerledes an enn i saksforholdet i Rt- 2008-65."
(7)Ankeutvalget finner det klart at denne uttalelse bygger på en riktig forståelse av skadeserstatningsloven § 3-5 bokstav b, jf. § 3-3, jf. § 5-3. For øvrig tilsier verken avgjørelsens betydning utenfor den foreliggende sak eller andre forhold at anken blir fremmet for Høyesterett, jf. tvisteloven § 30-4. Anken tillates derfor ikke fremmet.
(8)Den avledede anke faller da etter sitt innhold bort.
(9)Beslutningen er enstemmig.