(1)Saken gjelder en videre anke over kjennelse om føring av bevis underlagt lovbestemt taushetsplikt, jf. tvisteloven § 22-3 tredje ledd.
(2)Ved stevning 11. februar 2011 til Oslo tingrett reiste A sak mot Akershus fylkeskommune med krav om erstatning for påstått ugyldige vedtak i en søknadsprosess om etablering av drosjesentral, der As søknad ble avslått mens søknaden fra konkurrenten Teletopia Gruppen AS (Teletopia) ble innvilget.
(3)I stevningen provoserte A fremlagt en del dokumenter fra fylkeskommunen knyttet til søknaden fra Teletopia. Fylkeskommunen fant at dokumentene inneholdt opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt, og at fremleggelse dermed forutsatte samtykke fra Samferdselsdepartementet, jf. tvisteloven § 22-3 annet ledd jf. første ledd. I brev 23. mai 2011 forsto Samferdselsdepartementet fylkeskommunen slik at henvisningen til lovbestemt taushetsplikt gjaldt forretningshemmeligheter, jf. forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav b og § 13 første ledd nr. 2. Uten å ta endelig stilling til om dokumentene inneholdt forretningshemmeligheter, fant departementet at fremleggelse ikke ville utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som eventuelt hadde krav på beskyttelse, jf. tvisteloven § 22-3 annet ledd. Samtykke til fremleggelse ble dermed gitt.
(4)I begjæring 23. september 2011 til Oslo tingrett ba Teletopia og TeleTaxi Asker og Bærum AS (TeleTaxi) om tingrettens overprøving av departementets samtykke, jf. tvisteloven § 22-3 tredje ledd. Det ble gjort gjeldende at dokumentene inneholdt forretningshemmeligheter tilhørende Teletopia og TeleTaxi, og at frigivelse av slik informasjon ville skade begge selskapene, både markedsmessig og økonomisk.
(5)Tingretten forela begjæringen for departementet og partene i erstatningssaken. Departementet og fylkeskommunen hadde ingen merknader til begjæringen, mens A fastholdt at dokumentene skulle fremlegges i sin helhet.
(6)Ved Oslo tingretts kjennelse 6. oktober 2011 ble Teletopia og TeleTaxis begjæring tatt til følge. Kjennelsen har slik slutning: ”Teletopia Gruppen AS sitt brev til Akershus fylkeskommune 2. mars 2009, Akershus fylkeskommunes saksfremlegg 17. april 2009 (datering på siste side i dokumentet), Teletopia Gruppen AS sin lysbildepresentasjon for Akershus fylkeskommune 31. mars 2009 og Teletopia Gruppen AS sitt brev til Akershus Fylkeskommune 15. mai 2009 kan kun legges frem som bevis med de overstrykninger som fremgår av versjonen sendt partene sammen med rettens brev 26. september 2011.”
(7)Den 31. oktober 2011 anket A til Borgarting lagmannsrett med krav om at dokumentene skulle fremlegges i sin helhet, med unntak for brevet av 15. mai 2009. Anken ble forkynt for fylkeskommunen, som i prosesskriv 7. november 2011 bemerket at tvisten om bevisfremleggelse sto mellom A og Teletopia. Etter det opplyste ble anken meddelt Teletopia per e-post. Anketilsvar fra Teletopia og TeleTaxi ble inngitt 23. november 2011.
(8)Ved lagmannsrettens kjennelse 20. desember 2011 ble anken fra A tatt til følge. Kjennelsen har slik slutning: ”1. Teletopia Gruppen AS’ brev til Akershus fylkeskommune 2. mars 2009, Akershus fylkeskommunes saksfremlegg 17. april 2009 (datering på siste side i dokumentet), Teletopia Gruppen AS’ lysbildepresentasjon for Akershus Fylkeskommune 15. mai 2009 legges frem som bevis. 2. Kostnadsavgjørelsen utstår til den senere avgjørelse i saken.”
(9)Teletopia Gruppen AS og TeleTaxi Asker og Bærum AS har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen. Det er anført at Teletopia og TeleTaxi skulle ha vært gjort til parter for lagmannsretten. Subsidiært skulle de ha vært hørt. Det vises i den forbindelse til at lagmannsretten ikke ser ut til å ha vurdert anførslene i anketilsvaret 23. november 2011. Atter subsidiært skulle lagmannsrettens kjennelse ha vært forkynt for dem med adgang til å bruke rettsmidler. Det er nedlagt slik påstand: ”1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves. 2. De ankende parter tilkjennes sakens kostnader.”
(10)A har inngitt anketilsvar. Det anføres at det er uklart hva som foranlediger at TeleTaxi opptrer som part for Høyesterett. Videre bestrides det at det foreligger noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Hensynet til kontradiktorisk prosess er tilbørlig ivaretatt. Anførslene fra Teletopia er uttrykkelig vurdert av lagmannsretten. Uansett har en eventuell saksbehandlingsfeil ikke hatt betydning for avgjørelsen. Manglende forkynnelse med orientering om adgangen til å bruke rettsmidler, må anses reparert ved at Teletopia er gjort kjent med kjennelsen og faktisk har brukt rettsmiddel mot den. Det foreligger for øvrig ingen feil ved lagmannsrettens tolking av tvisteloven § 22-3 tredje ledd. A har nedlagt slik påstand: ”1. Anken forkastes. 2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger med kr 8 000,- for Høyesterett.”
(11)Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(12)Ankeutvalgets kompetanse er begrenset etter tvisteloven § 30-6. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling, som utvalget kan prøve, jf. bestemmelsens bokstav b.
(13)Teletopia og TeleTaxi fremmet begjæringen om tingrettens avgjørelse etter tvisteloven § 22-3 tredje ledd. I begjæringen ble det gjort gjeldende at de anførte forretningshemmelighetene tilhørte begge selskapene. De skulle derfor hatt partsstatus i saken for tingretten.
(14)Teletopia og TeleTaxi skulle også hatt partsstatus for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 29-8 første ledd annet punktum og annet ledd annet punktum. Lagmannsretten har imidlertid verken angitt eller behandlet selskapene som parter. Blant annet synes deres anketilsvar av 23. november 2011 å ha blitt oversett. Mens lagmannsretten relativt utførlig har gjengitt As anførsler, er selskapenes anførsler ikke nevnt i kjennelsen. Riktignok gjengis hovedtrekkene i selve begjæringen til tingretten, men anketilsvaret inneholder elementer som ikke er nevnt der. Det kan da ikke legges til grunn at selskapene fullt ut er hørt av lagmannsretten.
(15)Det må anses nærliggende at denne feilen kan ha hatt betydning for avgjørelsen, jf. tvisteloven § 29-21 første ledd. Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves.
(16)Teletopia og TeleTaxi har lagt ned påstand om erstatning av sakskostnader for eget arbeid med saken. Størrelsen på kravet er ikke angitt. En forutsetning for at selvprosederende parter skal få erstattet utgifter ved slikt arbeid, er at det har ”vært særlig omfattende eller det ellers måtte ha vært utført av en prosessfullmektig eller annen fagkyndig hjelper”, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd siste punktum. Etter utvalgets syn er dette vilkåret ikke oppfylt her. Selskapene har imidlertid krav på å få dekket rettsgebyret på 5 160 kroner.
(17)Kjennelsen er enstemmig.