(1)Saken gjelder videre anke over fordelingskjennelse i forbindelse med tvangssalg av fast eiendom, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 11-37.
(2)Nedre Romerike tingrett besluttet 11. juni 2010 tvangssalg av andelsnr. 81 i Gjelleråsen borettslag i Skedsmo kommune, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 12-5, jf. § 11-9 og § 12-6, jf. § 11-12. Det ble samtidig fastslått at salget kunne skje ved medhjelper.
(3)Exact Eiendomsmeglere Jessheim og Lillestrøm ble oppnevnt som medhjelper, og tvangssalg ble gjennomført.
(4)Ved Nedre Romerike tingretts kjennelse 6. desember 2010 ble tvangssalget stadfestet. Ved ny kjennelse samme dag ble kjøpesummen fordelt, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 11-36.
(5)Leif Botolf Hesle – en av fordringshaverne – anket tingrettens fordelingskjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Han gjorde gjeldende at det tilkjente beløpet var feil. Ved brev fra lagmannsretten 1. juni 2011 ble Hesle gitt frist til 10. juni 2011 for å dokumentere sitt justerte tilgodehavende. Lagmannsretten la i sin kjennelse 14. juni 2011 til grunn at Hesle ikke hadde besvart brevet og at kravet var udokumentert. Kjennelsen hadde slik slutning: ”Anken forkastes.”
(6)Hesle har anket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett, og har i det vesentligste gjort gjeldende:
(7)Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at kravet var udokumentert. I brev til lagmannsretten poststemplet 10. juni 2011, mottatt 16. juni 2011, ble lagmannsrettens brev besvart. At postgangen har vært treg, kan ikke lastes den ankende part.
(8)Det er nedlagt slik påstand: ”1. Lagmannsrettens dom oppheves. 2. Saken henvises til ny behandling.”
(9)DnB Nor Bank ASA har ved skriv 5. september 2011 til Eidsivating lagmannsrett informert om at det ikke vil bli inngitt tilsvar i saken.
(10)Nes Prestegjelds Sparebank har inngitt tilsvar og opplyst at banken ikke har nærmere kommentarer til anken.
(11)De to øvrige ankemotpartene – Akersgata Eiendom AS og Kwanjira Plikbua – er kjent med anken, men har ikke inngitt tilsvar.
(12)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at saken gjelder en videre anke over kjennelse der utvalgets kompetanse er begrenset etter tvisteloven § 30-6, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 11-37 jf. § 2-12. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling, noe utvalget kan prøve.
(13)I lagmannsrettens brev 1. juni 2011 ble Hesle gjort oppmerksom på at det beløpet han ble tilkjent i fordelingskjennelsen var i samsvar med det han selv hadde varslet ved oppstart av tvangssalgsprosessen, og at det ikke senere var innkommet noe annet krav før kjennelsen ble avsagt. Han ble derfor gitt frist til 10. juni 2011 til å dokumentere et ytterligere tilgodehavende. I lagmannsrettens kjennelse, som er avsagt 14. juni 2011, vises det til brevet, og til at det ikke er besvart. Anken ble på dette grunnlag forkastet.
(14)Hesle hadde imidlertid besvart brevet i et prosesskriv datert 10. juni 2011, poststemplet samme dag og dermed innenfor fristen. Prosesskriftet ble – antakelig på grunn av sen postgang – først mottatt i lagmannsretten den 16. juni 2011. Uansett årsak var det i en slik situasjon saksbehandlingsfeil å behandle saken uten å ta hensyn til skrivet.
(15)Etter tvisteloven § 29-21 første ledd skal feil i saksbehandlingen tillegges virkning hvis det er nærliggende at feilen kan ha hatt betydning for avgjørelsen. Ved tilsidesettelse av grunnleggende krav til saksbehandlingen, som kravet til kontradiksjon, skal det etter praksis lite til før det legges til grunn at feilen kan ha hatt betydning for avgjørelsen, jf. HR-2011-01810-U med videre henvisninger.
(16)Hesle var oppfordret til å dokumentere sitt krav innen en bestemt frist, og gjorde det. Lagmannsretten begrunnet sin avgjørelse med at brevet ikke var besvart. Hvorvidt den innsendte dokumentasjon ville vært tilstrekkelig til at kravet kunne føre frem, behøver utvalget ikke ta standpunkt til. Det kan uansett ikke utelukkes at feilen kan ha hatt betydning for avgjørelsen.
(17)Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
(18)Det er ikke krevet sakskostnader for Høyesterett.
(19)Kjennelsen er enstemmig.