(1)Saken gjelder domfeltes anke over saksbehandlingen og straffutmålingen etter domfellelse for blant annet vold mot politiet, jf. straffeloven § 127.
(2)Oslo tingrett avsa 16. september 2010 dom hvor A – født 00.00.1980 – ble idømt en bot på 8 000 kroner, subsidiært 16 dagers fengsel, for overtredelse av straffeloven § 326 første ledd nr. 2. Han ble samtidig frifunnet for en tiltalepost som gjaldt straffeloven § 127 og en tiltalepost som gjaldt politiloven § 30 nr. 1.
(3)Påtalemyndigheten anket over bevisvurderingen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet for tiltaleposten som gjaldt overtredelse av straffeloven § 127. Borgarting lagmannsrett avsa 5. september 2011 dom som for A har slik domsslutning: ”A, født 00.00.1980, dømmes for overtredelse av straffeloven § 127 første ledd første straffalternativ og de forhold han er domfelt for i Oslo tingretts dom 16. september 2010, jf. straffeloven § 63 annet ledd, til en straff av fengsel i 18 - atten - dager. Til fradrag i straffen går 2 - to - dager for utholdt varetekt.”
(4)Også to øvrige tiltalte er domfelt i saken, uten at ankeutvalget finner det nødvendig å gå nærmere inn på dette.
(5)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder prinsipalt saksbehandlingen, subsidiært straffutmålingen. Det er i korte trekk anført:
(6)Lagmannsrettens domsgrunner innfrir ikke de krav som følger av straffeprosessloven § 40 og rettspraksis. Ettersom polititjenestemennene har forklart seg avvikende i de forskjellige instansene, mens de tiltalte har forklart seg samsvarende under hele prosessen, er det påkrevd med en fyldigere begrunnelse enn den som fremkommer i lagmannsrettens dom. Dommen må som følge av dette oppheves.
(7)Ved straffutmålingen må tidsforløpet og at det straffbare forhold ligger i nedre sjikt av det som rammes av voldsbegrepet i straffeloven § 127, samlet sett medføre at det idømmes betinget fengsel, subsidiært samfunnsstraff
(8)Påtalemyndigheten har i korte trekk anført:
(9)Lagmannsrettens domspremisser er tilstrekkelige når de leses i sammenheng og i lys av det faktum tingretten la til grunn. Det bestrides at de to polititjenestemennene forklarte seg ulikt i tingretten og lagmannsretten. Anken synes i realiteten å rette seg mot bevisbedømmelsen, som Høyesterett ikke kan prøve.
(10)Straffen er riktig fastsatt. Det vises til lagmannsrettens begrunnelse.
(11)Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(12)A ble frifunnet i tingretten for tiltaleposten vedrørende straffeloven § 127, men ble dømt for dette i lagmannsretten. Ettersom anken til Høyesterett gjelder denne tiltaleposten, herunder straffutmålingen, kan den bare nektes fremmet hvis det er klart at den ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum, og da ved en begrunnet ankenektelse, jf. § 323 andre ledd andre punktum.
(13)Anken over saksbehandlingen
(14)Det fremgår av straffeprosessloven § 40 femte ledd at domsgrunnene i saker som har vært behandlet med meddomsrett, skal ”angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering”. I følge rettspraksis har retten ”en vid skjønnsadgang med hensyn til hvilke beviser som skal trekkes frem og vektlegges i begrunnelsen”, jf. HR-2010-121-U avsnitt 13 under henvisning til Rt. 2009 side 1109 avsnitt 41.
(15)Lagmannsretten har som grunnlag for sin bevisvurdering vist til forklaringene fra de to politibetjenter som førte A bort. Det heter i dommen at ”[l] agmannsretten finner at det ikke er noen grunn til å tvile på politifolkenes forklaringer og legger dem derfor til grunn”.
(16)I anken er det vist til at polititjenestemennene har forklart seg avvikende i de forskjellige instanser. Ankeutvalget kan ikke se at det som fremkommer om bevisbedømmelsen i tingrettens dom, står i motstrid med det som politibetjentene i følge lagmannsrettens dom har forklart der.
(17)Ankeutvalget finner det på denne bakgrunn klart at domsgrunnene oppfyller kravene i straffeprosessloven § 40 femte ledd.
(18)Straffutmålingen
(19)Det følger av klar rettspraksis at hovedregelen ved overtredelse av straffeloven § 127, er at det reageres med ubetinget fengsel, jf. HR-2010-2103-U avsnitt 15 med videre henvisninger. Dette gjelder også ved mindre grove overtredelser av straffeloven § 127, jf. avsnitt 16.
(20)I anken er det videre vist til tidsbruken. Det er nå gått ett år og seks måneder fra det straffbare forhold fant sted.
(21)I beslutning i HR-2010-2103-U – som også gjaldt anke til Høyesterett over lagmannsrettens domfellelse for overtredelse av straffeloven § 127 – er det i avsnitt 17 uttalt at: ”I anken er det også fremhevet at saken etter hvert er blitt ”noe gammel”. Dette kan åpenbart ikke tillegges vekt. Ankeutvalget finner det tilstrekkelig å vise til at det nå ikke er gått mer enn ett år siden overtredelsen fant sted.”
(22)Ankeutvalget slutter seg til lagmannsrettens vurdering av tidsforløpet og finner det klart at heller ikke anken over straffutmålingen kan føre frem, jf. straffeprosessloven § 344.
(23)Anken tillates etter dette ikke fremmet.
(24)Beslutningen er enstemmig.