Saken gjaldt hvorvidt man i forhold til sine søsken kan kreve å få overta ansvaret som leder av en siidaandel

Saken gjaldt hvorvidt den ankende part i forhold til sine søsken kunne kreve å få overta ansvaret som leder av en siidaandel, samt rein og reinmerke tilhørende dødsboet etter foreldrene. Reindriftsloven § 51 definerer en siida som en gruppe av reineiere som utøver reindrift i fellesskap på bestemte arealer. En siidaandel er etter § 10 en familiegruppe eller enkeltperson som er del av en siida, og som driver reindrift under ledelse av en person eller av ektefeller eller samboere i fellesskap. Kravet om å få overta ansvaret som leder var prinsipalt forankret i reindriftsloven § 15 fjerde ledd. Anførselen førte ikke frem. Bestemmelsen regulerer ikke rettsforholdet mellom flere berettigede. Konflikt om hvem som skal overta må etter forarbeidene løses etter skiftelovens og arvelovens alminnelige regler. For å avverge at den som har fremsatt et krav skal vinne frem, kreves ikke at loddeieren gjør et konkurrerende krav gjeldende gjennom motsøksmål. Den ankende parts anførsel om at hun hadde forrang etter sedvane for generasjonsskifte i samisk reindrift, jf. bl.a. ILO-konvensjon nr. 169 art. 8, førte heller ikke frem. Høyesterett tok ikke endelig stilling til forrangsspørsmålet. Sedvanen som skulle gi fortrinnsrett for hjemmeboende barn, ville først og fremst være aktuell for barn som hadde inngått i et arbeidsfelleskap med foreldrene i den daglige reindriften, og der ressursene var blitt tappet i forbindelse med at de øvrige barn hadde etablert seg med egne hushold. Ankende part kunne ikke ha påberopt seg sedvanen ettersom hun, ut fra det de underliggende retter hadde lagt til grunn om hennes situasjon, hadde for svak tilknytning til den daglige reindriften og dessuten var den av søstrene som hadde flest rein. Høyesterett sa seg heller ikke enig i den ankende parts anførsel om at lederansvaret ikke er en ”eiendel” i skifteloven § 61’s forstand. Under enhver omstendighet hadde lovgiver i forarbeidene gitt anvisning på at skiftelovens regler skulle anvendes ved løsning av konflikt mellom flere berettigede. I et slikt lys kunne spørsmålet om siidaandelen utgjør en ”eiendel” uansett ikke være avgjørende for om skifteloven kunne anvendes. Ut fra det de underliggende retter hadde lagt til grunn om ankende parts begrensede tilknytning til den daglige reindriften i siidaandelen, kunne Høyesterett heller ikke se at vilkårene for å anvende den snevre unntaksregelen i § 61 annet ledd var oppfylt. Søsknene hadde ut fra sin tilknytning til næringen dessuten rimelig grunn til å motsette seg ankende parts krav om naturalutlegg. Kravet om å få overta foreldrenes reinflokk og reinmerke etter § 61 annet ledd, kunne etter dette heller ikke føre frem. Anken ble forkastet.