(1)Høyesteretts ankeutvalg tillot 11. mars 2011 fremmet anke fra A over Borgarting lagmannsretts dom 6. desember 2010 i sak nr. 10-014764ASD-BORG/02 mot staten v/Utlendingsnemnda. Ankeforhandling er berammet til 9. juni 2011.
(2)Ved kjennelse 19. mai 2011 ga Høyesteretts ankeutvalg samtykke til As fremleggelse av fire nye dokumenter i saken. For ett dokument ble samtykke ikke gitt.
(3)Staten v/Utlendingsnemnda har i prosesskriv 6. juni 2011 bedt om ankeutvalgets tillatelse til å legge fram ytterligere ett dokument i saken, jf. tvisteloven § 30-7. Det anføres at dokumentet ikke vil endre sakens karakter og at det ikke er holdepunkter for at dokumentet ikke er mottatt av A.
(4)A har i prosesskriv 6. juni 2011 motsatt seg at dokumentet fremlegges. Det vises til at det ikke var fremlagt i tingretten og lagmannsretten, og at det ikke har vært bevisførsel knyttet til om hun har vært kjent med vedtaket. Videre vises det til at staten allerede var kjent med dokumentet da det ble avholdt saksforberedende møte i Høyesterett 12. mai 2011, og at hennes prosessfullmektig da gjorde det klart at man motsatte seg fremleggelsen. Til tross for dette ble dokumentet ikke nevnt i statens prosesskriv 16. mai 2011.
(5)Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(6)Det aktuelle dokumentet er et vedtak om midlertidig arbeidstillatelse datert 11. juni 2004. Dokumentet er ikke fremlagt tidligere i saken, men det skal være omtalt i et senere vedtak som var fremlagt under behandlingen i lagmannsretten.
(7)Tvisteloven § 30-7 fastsetter at etter at en anke er tillatt fremmet til behandling i Høyesterett, kan nye bevis ikke gjøres gjeldende ”uten at særlige grunner taler for det”. I ankeutvalgets kjennelse inntatt i Rt. 2010 side 1369 avsnitt 11 uttales det at ”[d]et sentrale vurderingstemaet ved avgjørelsen av om ’særlige grunner’ taler for å tillate nye bevis, er om de bevis som ønskes ført, vil medføre noen endring av sakens karakter eller vidløftiggjøring av saken”.
(8)I den ankende parts prosessfullmektigs prosesskriv av 6. juni 2011 uttales det at det ikke har vært ”konkret bevisførsel knyttet til om den ankende part rent faktisk har sett, eventuelt burde ha sett, vedtaket”. Videre opplyses det at han like etter et saksforberedende møte 12. mai 2011 gjorde det klart for statens daværende prosessfullmektig at man motsatte seg at dokumentet ble fremlagt. En tillatelse til nå å fremlegge dokumentet, vil – om ankeforhandlingen ikke omberammes – i praksis avskjære den ankende part fra bevisførsel om hvorvidt hun har sett, eventuelt burde ha sett vedtaket. Dokumentet blir etter dette ikke tillatt fremlagt.
(9)Avgjørelsen er enstemmig.