(1)Saken gjelder spørsmål om deling av sakskostnader etter tvisteloven § 20-6.
(2)A og hans far B kjøpte i 1992 et bolighus i X i Y. De stod begge som eiere i grunnboken, hver med en andel på 50 prosent. A bodde i hovedleiligheten, mens B i noen kortere perioder skal ha bodd i sokkelleiligheten i huset. C ble samboer med A da hun flyttet inn til ham i 1996. De fikk to felles barn, i 1997 og 2003, før samboerforholdet ble brutt i 2007, og C flyttet ut.
(3)C gikk til sak mot B og A med påstand om at hun var medeier i boligen med en andel på inntil 50 prosent, subsidiært at A skulle betale henne et vederlag. Nord-Troms tingrett avsa 12. mai 2010 dom med slik domsslutning: ”1. C er sameier i gnr. 119 bnr. 792 i Y kommune med en ideell ¼ - fjerdepart -. 2. A og B dømmes in solidum til å betale kr. 219 401,- i saksomkostninger til C.”
(4)A og B anket, og C erklærte avledet anke. Hålogaland lagmannsrett avsa 1. februar 2011 dom med slik domsslutning: ”1. A og B frifinnes for krav om at C er sameier i gnr. 119 bnr. 792 i Y. 2. A dømmes til å betale C 500 000 – femhundretusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen. 3. A dømmes til å betale C 219 410 – tohundreognittentusenfirehundreogti – kroner i sakskostnader for tingretten innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen. 4. Sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes ikke.”
(5)A og B har begge anket sakskostnadsavgjørelsen til Høyesterett på lovanvendelsen og bevisvurderingen.
(6)B gjør i hovedsak gjeldende at han for sin del har vunnet saken fullt ut etter tvisteloven § 20-2 idet han ble frifunnet for kravet om eierandel. Han har derfor krav på å få dekket sine sakskostnader. En oppdeling av kostnadene mellom far og sønn må gjøres skjønnsmessig. Bs rolle i medeierspørsmålet har vært sentral, og hans andel av sakskostnadene kan settes til 50 prosent for både tingrett og lagmannsrett.
(7)A gjør i hovedsak gjeldende at han innenfor sitt sakskostnadsansvar overfor C ikke skal dekke Cs kostnader med prosessen mot B jf. tvisteloven § 20-6. Summen på 219 410 kroner må derfor reduseres i samsvar med den skjønnsmessige delingen som er krevd i prosessen mellom C og B.
(8)Uansett må kostnadene reduseres da de ikke har vært ”nødvendige” i sin helhet etter tvisteloven § 20-5. Kravet om utlevering av kontoutskrifter var nødvendig ut fra Cs påstandsgrunnlag.
(9)Det er lagt ned slik påstand: ”1. Saksomkostningene for motparten for tingretten settes ned med inntil en halvpart fastsatt etter rettens skjønn. Sakskostnadene som A skal betale må reduseres tilsvarende størrelsen på de sakskostnader som B blir tilkjent for tingretten. 2. B tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett etter rettens skjønn. 3. C dømmes til å dekke A og B sine saksomkostninger for Høyesterett.”
(10)C har tatt til motmæle og gjør i korte trekk gjeldende:
(11)Det hefter ikke feil ved lovanvendelsen til lagmannsretten. Lagmannsretten har vurdert § 20-3 for begge de ankende parter, og har korrekt kommet til at C har fått medhold av betydning i forhold til begge to. Tvisteloven § 20-3 er en unntaksbestemmelse som også kan anvendes overfor en part som har fått fullt medhold, og § 20-6 medfører ingen endring i så måte.
(12)Når det gjelder størrelsen på kostnadene, har lagmannsretten korrekt lagt til grunn at de ankende parter har vidløftiggjort saken.
(13)Det er lagt ned slik påstand: ”1. Anken forkastes. 2. A og B dømmes til å betale saksomkostninger til C for Høyesterett med kr 9000 eks mva.”
(14)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter tvisteloven § 20-9 tredje ledd.
(15)Tvisteloven § 20-6 første ledd bestemmer at der det er flere parter på samme side, avgjøres rett og plikt til sakskostnader i forhold til motparten særskilt for hver part.
(16)Av lagmannsrettens domsslutning fremgår i punkt 3 at A skal erstatte Cs fulle sakskostnader for tingretten. Det er ikke foretatt noen reduksjon for de av kostnadene som eventuelt kunne henføres til tvisten mellom C og B. Det er i domsgrunnene ikke sagt noe om hvorfor A skal hefte for det hele. Etter ankeutvalgets syn følger det av § 20-6 at dette skulle vært begrunnet.
(17)Av domsslutningen fremgår at både A og B er frifunnet for kravet om eierpart, samtidig som det bare er A som er dømt til å betale et vederlag til C. I domsgrunnene heter det imidlertid at ingen av dem har fått medhold i sin påstand om frifinnelse fra kravet om vederlag. Dette er derfor en uriktig gjengivelse av resultatet. Lagmannsrettens dom innebærer at B har fått fullt medhold i saken og kostnadsspørsmålet må for hans vedkommende løses etter tvisteloven § 20-2.
(18)Det er nærliggende at de feil og mangler som er påpekt kan ha hatt betydning for avgjørelsen av kostnadsspørsmålet. Lagmannsrettens domsslutning punkt 3 og 4 må derfor oppheves, jf. tvisteloven § 29-21 første ledd.
(19)A og B har fått medhold i anken og skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd ha erstattet sine kostnader. Det er nedlagt påstand om sakskostnader. Beløpet er ikke spesifisert. Kostnader tilkjennes med 5 080 kroner inklusive merverdiavgift til hver av partene, hvorav 2 500 kroner utgjør honorar og 2 580 kroner utgjør en halvpart av rettsgebyret på 5 160 kroner.
(20)Avgjørelsen er enstemmig.