Saken gjelder saksbehandlingsfeil ved at lagmannsretten domfelte for grov narkotikaforbrytelse til tross for at lagretten hadde svart nei på spørsmålet om narkotikaforbrytelsen var grov. Forberedende dommer ba forsvarer og aktor om å være forberedt på å prosedere om staffeutmålingen basert på en nedsubsumsjon til simpel narkotikaforbrytelse. Høyesterett fant det klart at anken måtte føre frem. Det var åpenbart at lagmannsretten hadde domfelt – og hadde ment å domfelle – for grov narkotikaforbrytelse til tross for at lagretten hadde svart nei på spørsmålet om narkotikaforbrytelsen var grov. Slik saken var blitt opplyst gjennom lagrettens svar, lagmannsrettens domspremisser og prosedyren for Høyesterett, fant Høyesterett det ubetenkelig å foreta straffutmåling basert på nedsubsumering. Det ble lagt til grunn at tiltalte fortsettlig har medvirket til erverv av til sammen ca. 40 gram metamfetamin ved å ha transportert dette stoffet i sin bil ved to anledninger. Dette tilsa i utgangspunktet en straff av ca. fem måneders fengsel. I skjerpende retning trakk at tiltalte tidligere var dømt for å ha omsatt til sammen 75–100 gram amfetamin. I formildende retning trakk at hun hadde avgitt en tilståelse som hadde hatt stor betydning for domfellelsen nå, og som også hadde hatt betydning for oppklaringen og iretteføringen av andres forhold. Den måtte føre til et ikke ubetydelig fradrag. Straffen ble fastsatt til 120 dagers fengsel.
(1)Dommer Bull: Saken gjelder saksbehandlingsfeil ved at lagmannsretten har domfelt for brudd på straffeloven § 162 første og annet ledd – grov narkotikaforbrytelse – til tross for at lagretten hadde svart nei på spørsmålet om det forelå grov narkotikaforbrytelse.
(2)A ble 5. mai 2010 domfelt i Gjøvik tingrett for grov narkotikaforbrytelse. Tingretten fant det bevist at hun i perioden august til 9. november 2009 forsettlig hadde vært med å transportere til sammen minst 300 gram amfetamin/metamfetamin fra X til Y eller andre steder på Z. I tillegg ble hun dømt for brudd på legemiddelloven for bruk av amfetamin/metamfetamin. Saken omfattet flere tiltalte, og domsslutningen lød for hennes vedkommende slik for så vidt gjelder straffekravet: ”A, født 10. september 1968, dømmes for overtredelse av straffeloven § 162 første og annet ledd og legemiddelloven § 31 annet ledd jf § 24 første ledd til fengsel i 1 – ett – år og 6 – seks – måneder, jf. straffeloven § 61 og § 63 annet ledd. Varetekt kommer til fradrag med 8 – åtte – dager.”
(3)A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for domfellelsen for grov narkotikaforbrytelse og over straffutmålingen. Eidsivating lagmannsrett avsa 18. november 2010 dom i saken, der A på nytt ble dømt for grov narkotikaforbrytelse. Domsslutningen lød slik for As del: ”A, født 10. september 1968, dømmes for overtredelse av straffeloven § 162 første og annet ledd og de forhold som er rettskraftig avgjort ved Y tingretts dom 5. mai 2010, jf straffeloven § 62 og § 63 annet ledd, til en straff av fengsel i 8 – åtte – måneder. Varetekt kommer til fradrag med 8 – åtte – dager.”
(4)A har anket til Høyesterett over saksbehandlingsfeil og mangelfulle domsgrunner. Anken er i beslutning 11. februar 2011 tillatt fremmet med unntak av anken over lagmannsrettens domsgrunner. Etter ankeprøvingen ble partene bedt om å være forberedt på å prosedere om straffutmålingen basert på en nedsubsumering av forholdet til simpel narkotikaforbrytelse.
(5)A har anført at lagmannsretten har domfelt i strid med lagrettens svar. Lagretten hadde svart nei på spørsmålet om det forelå grov narkotikaforbrytelse, og det er da en saksbehandlingsfeil som klart har innvirket på dommen når lagmannsretten likevel har dømt henne for det.
(6)Påtalemyndigheten har tiltrådt domfeltes anke.
(7)Jeg finner det klart at anken må føre frem. Lagretten hadde svart ja på hovedspørsmålet om A hadde gjort seg skyldig i å ha medvirket til at en medtiltalt hadde ervervet narkotika, ved å ha vært sjåfør for ham under transport av narkotikaen. Lagretten hadde imidlertid svart nei på tilleggsspørsmålet om denne medvirkningen var å anse som grov narkotikaforbrytelse. Som det fremgår av lagmannsrettens domsslutning, ble hun likevel dømt for grov narkotikaforbrytelse. Det er klart at vi ikke bare står overfor en skrivefeil uten konsekvens for dommens innhold. I premissene har lagmannsretten lagt til grunn at A hadde transportert ca. 80 gram metamfetamin fordelt på to turer. Grensen mellom simpel og grov narkotikaforbrytelse går ved ca. 50 gram amfetamin, jf. Rt. 1999 side 1008. For Høyesterett er det opplyst at aktor hadde prosedert på at det samlede kvantum var opp mot 50 gram amfetamin, mens det fra forsvarers side ble prosedert på et samlet kvantum på 40 gram. Lagmannsretten utmålte videre en straff som var tre måneder lengre enn det aktor hadde lagt ned påstand om. En dom av denne lengde viser at lagmannsretten mente å domfelle for grov narkotikaforbrytelse.
(8)Det er dermed grunnlag for å oppheve dommen. Slik saken er blitt opplyst gjennom domspremissene og prosedyren for Høyesterett, finner jeg det imidlertid ubetenkelig å foreta ny straffutmåling basert på nedsubsumering til simpel narkotikaforbrytelse, jf. straffeloven § 162 første ledd.
(9)På bakgrunn av lagrettens svar på spørsmålsskriftet, lagmannsrettens domspremisser og prosedyren for Høyesterett kan det legges til grunn at A fortsettlig har medvirket til erverv av til sammen ca. 40 gram metamfetamin ved å ha transportert dette i sin bil ved to anledninger. Dette tilsier i utgangspunktet ca. fem måneders fengsel. I skjerpende retning trekker at A tidligere er dømt for å ha omsatt til sammen 75–100 gram amfetamin, jf. Toten tingsretts dom 14. august 2006, der hun ble dømt til samfunnsstraff i 209 timer for dette og for brudd på vegtrafikkloven. Jeg viser til straffeloven § 61, som får anvendelse. Dommen omfatter også det brudd på legemiddelloven som er endelig avgjort ved Gjøvik tingretts dom 5. mai 2010. Dette er forhold som isolert sett bare ville ha ført til bøtestraff, jf. straffeloven § 63 annet ledd. I formildende retning trekker at hun har avgitt en tilståelse som har hatt stor betydning for domfellelsen nå, og som etter det jeg forstår også har hatt betydning for oppklaringen og iretteføringen av andres forhold. Den må derfor føre til et ikke ubetydelig fradrag.
(10)Jeg er kommet til at straffen etter dette passende kan settes til fengsel i 120 dager. Det er enighet om at varetektsfradraget skal være 13 dager.
(11)Etter omstendighetene finner jeg det hensiktsmessig å utforme ny domsslutning.
(12)Jeg stemmer for denne
(13)Dommer Bårdsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(14)Dommer Falkanger: Likeså.
(15)Kst. dommer Akerlie: Likeså.
(16)Dommer Tjomsland: Likeså.
(17)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne