Spørsmålet for Høyesterett var om lagmannsretten hadde anvendt loven uriktig når den hadde dømt for overtredelse av andre, ikke første, straffalternativ i straffeloven § 229 om legemsbeskadigelse. Hvis subsumsjonen ble endret, oppstod også spørsmålet om betydningen for straffutmålingen. I tingretten var A dømt for overtredelse av straffeloven § 229 andre straffalternativ og § 326 nr. 1 til fengsel i 90 dager, av det 60 dager betinget. Etter anke fra ham opprettholdt lagmannsretten domfellelsen etter § 229 andre straffalternativ, men satte straffen noe ned, til fengsel i 60 dager, av det 40 dager betinget. As anke til Høyesterett over lovanvendelsen førte frem. Lagmannsrettens bestemmende mindretall hadde ikke funnet det bevist at han hadde voldt det ankelbruddet som førte til at vilkåret etter andre straffalternativ i § 229 var oppfylt – arbeidsudyktighet i minst to uker. Han kunne da bare dømmes etter første straffalternativ. A var bare 17 år og 5 måneder på gjerningstiden. Etter rettspraksis er imidlertid den helt klare hovedregelen en viss ubetinget fengselsstraff for slik gatevold som det her gjaldt, også når gjerningspersonen er meget ung. Høyesterett uttalte at ubetinget fengselsstraff da var vanskelig å unngå, men reduserte straffen til fengsel i 50 dager, derav 36 dager betinget.
(1)Dommer Coward: Spørsmålet for Høyesterett er om lagmannsretten har anvendt loven uriktig når den har dømt for overtredelse av andre, ikke første, straffalternativ i straffeloven § 229 om legemsbeskadigelse. Hvis subsumsjonen endres, oppstår også spørsmål om betydningen av dette for straffutmålingen.
(2)Ved Nord-Troms tingretts dom 29. april 2009 ble A dømt for overtredelse av straffeloven § 229 andre straffalternativ og § 326 nr. 1 til fengsel i 90 dager, av det 60 dager betinget. Han ble også dømt til å betale erstatning og oppreisning til den fornærmede. Domsslutningen lyder slik: ”1. A, født 19.07.1991, dømmes for - en overtredelse av straffeloven § 229, annet straffalternativ, - en overtredelse av straffeloven § 326, nr. 1 til en straff av fengsel i 90 dager, hvorav 60 dager gjøres betinget med en prøvetid på to år jfr. straffeloven § 52 og § 54. Til fradrag i straffen tilkommer to dager for utholdt varetekt, jfr. straffeloven § 60. Straffeloven § 63 annet ledd har kommet til anvendelse. 2. A, født 11. juli 1991, dømmes til å betale erstatning til B med kr. 9.704,75,- med tillegg av alminnelige forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3, regnet fra fjorten dager etter dommens forkynnelse og til betaling finner sted. 3. A, født 11. juli 1991, dømmes til å betale oppreisning til B med kr. 15.000,- med tillegg av alminnelige forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3, regnet fra fjorten dager etter dommens forkynnelse og til betaling finner sted. 4. A idømmes ikke saksomkostninger.”
(3)A anket til Hålogaland lagmannsrett over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for overtredelsen av straffeloven § 229 andre straffalternativ, straffutmålingen og erstatningsansvaret. Også i lagmannsrettens dom 30. juni 2009 ble han funnet skyldig etter tiltalen, Straffen ble satt noe ned – til fengsel i 60 dager, av det 40 dager betinget, mens erstatningsbeløpet ble satt noe opp. Domsslutningen lyder slik: ”1. A, født 19.07.1991, dømmes for overtredelse av straffeloven § 229 andre straffalternativ, sammenholdt med det forhold som er rettskraftig avgjort ved Nord-Troms tingretts dom av 29.04.09, til en straff av fengsel i 60 – seksti – dager. Fullbyrdelsen av 40 – førti – dager utstår med en prøvetid på 2 – to – år, jf. straffeloven §§ 52-54. Til fradrag i straffen kommer 1 – en – dag varetektsfradrag. 2. A betaler erstatning til B med 25.259,75 – tjuefemtusentohundreogfemtini – kroner og syttifem-øre – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse. 3. A betaler oppreisning til B med 15.000 – femtentusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.”
(4)A har anket til Høyesterett over lagmannsrettens lovanvendelse og anført at han skulle vært domfelt etter første, ikke andre, straffalternativ i straffeloven § 229. Han anket også over straffutmålingen og erstatningskravene. Høyesteretts ankeutvalg tillot anken fremmet bare når det gjaldt anken over lovanvendelsen under skyldspørsmålet.
(5)Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen fører frem – noe også aktor for Høyesterett har vært enig i.
(6)Andre straffalternativ i straffeloven § 229 om legemsbeskadigelse hever strafferammen fra fengsel i tre år til fengsel i seks år blant annet ”saafremt nogen … Arbeidsudygtighed, der varer over 2 Uger … er voldt”. Både ordlyden i bestemmelsen og rettspraksis viser etter min mening klart at arbeidsudyktigheten må være voldt ved en handling som den tiltalte er funnet skyldig i. Jeg viser blant annet til Rt. 2007 side 37 og Rt. 1984 side 1220.
(7)Vår sak gjelder voldshandlinger fra A, som da var 17 år og nesten 5 måneder, overfor en 55 år gammel mann, B, natten til en søndag i desember 2008. En samlet lagmannsrett fant det bevist at A slo B i ansiktet med knyttet hånd, og at A deretter ga ham flere spark og tråkket på beina hans mens han lå på gaten. En samlet lagmannsrett la også til grunn at B som følge av voldsutøvelsen ble påført brudd i nesebeinet, slik at kravene til domfellelse etter første straffalternativ i § 229 er oppfylt.
(8)Når det gjelder kravene etter andre straffalternativ, er det på det rene at B var sammenhengende sykmeldt i mer enn to uker etter hendelsene denne natten. Men dette skyldtes ikke de handlingene jeg allerede har beskrevet, men et ankelbrudd. Mens lagmannsrettens flertall mente at også ankelbruddet ble påført ved volden fra A, mente det bestemmende mindretallet – tre meddommere – at det ikke kunne utelukkes at B ”ble påført bruddet i ankelen ved et uhell idet han falt overende på gata”. Det heter så i dommen at ”[e]tter stemmetallet legges det til grunn at ankelbruddet ikke skyldes tiltaltes slag og spark, jf. straffeprosessloven § 35 første ledd”.
(9)Dette innebærer at det ikke kan legges til grunn at det var As handlinger som voldte arbeidsudyktigheten på over to uker, og § 229 andre straffalternativ kommer ikke til anvendelse. Som nevnt foran rammes volden derimot av første straffalternativ i § 229, slik at Høyesterett kan endre angivelsen av hva A dømmes for, i samsvar med dette.
(10)Spørsmålet blir så betydningen for straffutmålingen av at domfellelsen etter § 229 endres fra andre til første straffalternativ. Mens forsvareren har anført at det bør anvendes samfunnsstraff, eventuelt helt ut betinget dom, har aktor anført at nedsubsumsjonen ikke bør føre til at straffen endres.
(11)Aktor har påpekt at lagmannsretten i begrunnelsen for straffutmålingen uttrykkelig viser til at den har lagt til grunn et gunstigere faktum for siktede enn tingretten gjorde når det gjelder ankelbruddet. Det kan vel likevel argumenteres med at det ikke bør være helt uten betydning at domfellelsen gjelder en klart mindre streng bestemmelse, med bare halvparten så høy maksimumsstraff. – Men uansett er A dømt for flere ganske alvorlige voldshandlinger, slik jeg har redegjort for foran – et slag i ansiktet med knyttet hånd, med brudd i nesebeinet som følge, og flere spark og tråkk mens offeret lå nede på gaten. Handlingene hadde riktignok en viss forhistorie ved at B og A, som begge var beruset, hadde dultet borti hverandre på fortauet. Og lagmannsretten utelukker ikke at B gjorde et eller annet utfall mot A mens de sto på fortauskanten. Men jeg er enig med lagmannsretten i at denne forhistorien ikke kan få særlig vekt ved straffutmålingen. Et visst skjerpende moment ligger i domfellelsen etter straffeloven § 326 nr. 1 – etter voldshandlingene mot B nektet A å følge politiets pålegg om å roe seg ned. Som aktor og forsvarer mener jeg at reaksjonen overfor denne handlingen isolert ville vært en bot.
(12)Det er As unge alder – som nevnt var han knapt 17 år og 5 måneder da handlingene fant sted – som er grunnen til at både tingretten og lagmannsretten gjorde store deler av fengselsstraffen betinget. A var heller ikke tidligere straffedømt eller bøtlagt. Det er klare betenkeligheter ved å sette meget unge mennesker i fengsel, og jeg har vært i tvil om man i denne saken etter nedsubsumsjonen heller burde reagere med samfunnsstraff. Etter rettspraksis er imidlertid den helt klare hovedregelen en viss ubetinget fengselsstraff for slik gatevold som her, også når gjerningspersonen er meget ung. Jeg er kommet til at ubetinget fengsel da er vanskelig å unngå her. Men aldersmomentet må etter min mening kunne begrunne en ytterligere nedsettelse av straffen, for mest mulig å unngå uheldige virkninger av soningen. Straffen kan da passende settes til fengsel i 50 dager, derav 36 dager betinget, med en prøvetid på to år.
(13)Jeg stemmer etter dette for denne D O M : I lagmannsrettens dom domsslutningen punkt 1 gjøres disse endringer: 1. Ordene ”straffeloven § 229 andre straffalternativ” endres til ”straffeloven § 229 første straffalternativ”. 2. Straffen settes til fengsel i 50 – femti – dager. Fullbyrdelsen av 36 – trettiseks – dager utstår med en prøvetid på 2 – to – år, jf. straffeloven §§ 52 til 54.
(14)Dommer Tønder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(15)Kst. dommer Sverdrup: Likeså.
(16)Dommer Bårdsen: Likeså.
(17)Dommer Gussgard: Likeså.
(18)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne