Dommarane: Coward, Bruzelius, Bårdsen, Tønder, Gjølstad Anken til Høgsterett gjaldt straffutmålinga for grovt dopingbrotsverk mm. og dessutan storleiken av eit inndragingsbeløp. Utanfor anken hevda forsvararen under forhandlingane for Høgsterett at dommen i lagmannsretten og den tidlegare rettsavgjerda om berre delvis å tillate anken til lagmannsretten fremma, måtte opphevast på grunn av sakshandsamingsfeil – manglande grunngiving av avgjerda. Aktor slutta seg til dette. Også Høgsterett var samd i ei slik oppheving og viste i hovudsak til Høgsteretts avgjerd 4. mars i år, HR-2009-00529-A, som har bakgrunn i avgjerder 19. desember 2008 av Høgsterett i storkammer. Kravet til grunngiving gjaldt også for nektinga av å fremme anken over inndragingsavgjerda, som var ein reaksjon mot straffbare forhold der også fengselsstraff var påstått – og idømd av tingretten.
(1)Dommer Coward: Anken til Høyesterett i denne saken gjaldt straffutmålingen for grov dopingforbrytelse mv. og dessuten størrelsen av et inndragningsbeløp. Utenfor anken har imidlertid forsvareren anført under forhandlingene for Høyesterett at lagmannsrettens dom og rettens tidligere beslutning om bare delvis å tillate anken til lagmannsretten fremmet, må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil – manglende begrunnelse av beslutningen.
(2)A ble ved Follo tingretts dom 29. april 2008 dømt for grov dopingforbrytelse og heleri til fengsel i 11 måneder og dessuten til inndragning, dels av 30 000 kroner knyttet til dopingforbrytelsen, og dels av et kontantbeløp på 39 800 kroner knyttet til heleriet. Domsslutningen for ham lyder slik: ”1a) A, født 12.01.1985, frifinnes for tiltalebeslutningens post IIa. 1b) A, født 12.01.1985, dømmes for overtredelse av straffeloven § 162b første ledd jf. annet ledd, jf. fjerde ledd, og straffeloven § 317 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven § 61 og § 62 første ledd, til fengsel i 11 – elleve – måneder. Til fradrag i straffen kommer 39 – trettini – dager for utholdt frihetsberøvelse. 1c) I medhold av straffeloven § 34 inndras fra A, født 12.01.1985, 30000 – trettitusen – kroner, jf. tiltalebeslutningens post Ia, og et kontantbeløp på 39800 – trettinitusenåttehundre – kroner, jf. tiltalebeslutningens post IIb og beslag nr. 2006/12470 løpenr. 1 og 2.”
(3)A anket til Borgarting lagmannsrett over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, straffutmålingen og inndragningen. Ved lagmannsrettens beslutning 18. juni 2008 ble bare anken over straffutmålingen tillatt fremmet, og da slik at tingrettens bevisresultat skulle legges til grunn når det gjaldt mengden av dopingmidler. Anken for øvrig ble nektet fremmet etter straffeprosessloven § 321 andre ledd første punktum. I samsvar med vanlig praksis på denne tiden ble det ikke gitt noen begrunnelse utover at lagmannsretten fant det ”… klart at anken for øvrig ikke vil føre frem, og at den bør nektes fremmet …”. A anket til Høyesteretts ankeutvalg over nektelsen av å tillate fremmet anken over inndragningen av kontantbeløpet, men ankeutvalget forkastet anken ved kjennelse 15. juli 2008.
(4)I lagmannsrettens dom 27. november 2008 ble straffen satt ned til fengsel i seks måneder.
(5)A anket 2. desember 2008 videre til Høyesterett over straffutmålingen og over inndragningen, nå over beløpet på 30 000 kroner knyttet til dopingforbrytelsen. Påtalemyndigheten ga i påtegning fra februar 2009 uttrykk for at anken over inndragningen måtte avvises fordi spørsmålet var rettskraftig avgjort ved tingrettens dom. Høyesteretts ankeutvalg samtykket 11. mars 2009 til behandling av anken og uttalte at for anken over inndragningsspørsmålet ”… omfatter samtykket også spørsmålet om denne del av anken kan avvises”.
(6)Som nevnt har forsvareren i forhandlingene for Høyesterett anført utenfor anken at lagmannsrettens dom og dens tidligere ankenektelsesbeslutning etter straffeprosessloven § 321 andre ledd må oppheves fordi beslutningen ikke er begrunnet. Aktor for Høyesterett har sluttet seg til dette.
(7)Også jeg er kommet til at lagmannsrettens ankenektelsesbeslutning og lagmannsrettens dom med ankeforhandling må oppheves, se straffeprosessloven § 342 andre ledd nr. 3. Resultatet følger etter min mening av Høyesteretts kjennelse 4. mars i år, HR-2009- 00529-A, som har bakgrunn i kjennelsene 19. desember 2008 av Høyesterett i storkammer – Rt. 2008 side 1764, 1783 og 1786. I det følgende viser jeg langt på vei til den grundige redegjørelsen i kjennelsen fra mars i år, og nøyer meg med en mer kortfattet begrunnelse.
(8)Da lagmannsretten ikke begrunnet sin beslutning 18. juni 2008 om bare delvis å tillate A’ anke fremmet, var det som nevnt i samsvar med praksis. Men i kjennelsene 19. desember 2008 kom Høyesterett i storkammer til at et krav til begrunnelse av nektelser etter straffeprosessloven § 321 andre ledd første punktum – utover en ren gjengivelse av lovens vilkår – følger av artikkel 14 nr. 5 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Dette må dermed legges til grunn som intern norsk rett, jf. § 3 i menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30, slik at det er en saksbehandlingsfeil om lagmannsretten nå ikke begrunner slike beslutninger.
(9)Et spørsmål er likevel om det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsrettens beslutning i juni 2008 ikke ble begrunnet. Det tilsvarende spørsmålet ble besvart bekreftende i den nevnte kjennelsen fra 4. mars i år, som gjaldt en beslutning truffet i oktober 2007. Høyesterett uttalte der i avsnitt 18 og 19: ”Fortolkningen av SP utvikler seg over tid. Forhold som i dag anses som konvensjonsbrudd, trenger derfor ikke å ha vært det tidligere. I den foreliggende sak finner jeg det imidlertid klart at lagmannsrettens manglende begrunnelse – selv om den fulgte innarbeidet nasjonal praksis – innebar et konvensjonsbrudd på det tidspunkt beslutningen ble truffet. Etter dette er jeg kommet til at det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke begrunnet sin beslutning om ankenektelse av 22. oktober 2007.”
(10)Jeg kan ikke se grunnlag for å komme til noen annen konklusjon i vår sak, der ankenektelsen ble besluttet omtrent åtte måneder senere.
(11)Et spørsmål som har vært berørt under forhandlingene, er om kravet til begrunnelse gjaldt også for nektelsen av å fremme anken over inndragningsavgjørelsen. Jeg ser det imidlertid som klart at løsningen må bli den samme her. Riktignok er forhold der reaksjonen er inndragning, nevnt blant de mindre alvorlige sakene som går inn under første ledd i straffeprosessloven § 321. Etter denne bestemmelsen er utgangspunktet at det ikke er krav til toinstansbehandling, og det kreves derfor heller ikke begrunnelse når samtykke ikke blir gitt. Men bestemmelsen i § 321 første ledd gjelder ”… forhold hvor påtalemyndigheten ikke har påstått og det ikke er idømt annen reaksjon enn bot, inndragning eller tap av retten til å føre motorvogn mv.”. Inndragningskravene mot A er en reaksjon overfor straffbare forhold der også fengselsstraff er påstått – og idømt av tingretten; inndragning er altså ikke den eneste reaksjonen som er aktuell overfor disse forholdene. Inndragningskravene har for øvrig en slik sammenheng med straffekravet – både skyldspørsmålet og straffutmålingen – at det ville gi liten mening om løsningen for dem skulle være en annen.
(12)Jeg er etter dette kommet til at det for alle de delene av anken som lagmannsretten nektet fremmet, er en feil at beslutningen ikke ble begrunnet.
(13)I Høyesteretts kjennelse 4. mars i år ble virkningen av en slik feil opphevelse av lagmannsrettens ankenektelsesbeslutning og dom, se avsnittene 21 til 26. På de relevante punktene er saksforholdet parallelt til vår sak: På samme måte som der er ingen del av vår sak rettskraftig avgjort – deler av saken er til behandling i Høyesterett, og dommer og realitetskjennelser i straffesaker har ikke såkalt partiell rettskraft. Den tiltalte er da ikke henvist til å begjære gjenåpning, se avsnitt 21 i marskjennelsen. Videre avskjærer det ikke Høyesterett fra å avgjøre spørsmålet om saksbehandlingsfeil at ankeutvalget i juli 2008 forkastet anken over ankenektelsesbeslutningen, se avsnitt 22. Og bestemmelsen i § 321 sjette ledd fører ikke til noen annen løsning, se avsnitt 23 flg. Endelig må det også i vår sak legges til grunn at det er en mulighet for at saksbehandlingsfeilen har innvirket på lagmannsrettens beslutning og dom, se avsnitt 26.
(14)Etter dette er jeg kommet til at lagmannsrettens ankenektelsesbeslutning og lagmannsrettens dom med ankeforhandling må oppheves, og jeg stemmer for denne
(15)Dommer Bruzelius: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(16)Dommer Bårdsen: Likeså.
(17)Dommer Tønder: Likeså.
(18)Dommer Gjølstad: Likeså.
(19)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne