A var 18. oktober 2007 på arbeid som bussjåfør. Litt før klokken 13.30 skulle han kjøre gjennom krysset X gate/Y gate i Z sentrum. A stanset for rødt lys ved stopplinjen ved X gate. Da det ble grønt lys, svingte han til høyre opp Y gate. Plutselig så A en eldre mann i fotgjengerfeltet foran fronten på bussen. Fotgjengeren gikk på rødt lys. A klarte ikke å stoppe i tide og kjørte dermed på fotgjengeren, som ble kastet flere meter foran bussen før han falt og slo hodet hardt i asfalten. Fotgjengeren døde samme dag av hodeskadene han ble påført i sammenstøtet. A var i tingretten og lagmannsretten dømt for overtredelse av straffeloven § 239 første straffalternativ om uaktsom forvoldelse av en annens død ved bruk av motorvogn, og overtredelse av den generelle aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3. Han anket til Høyesterett over saksbehandlingen – mangelfulle domsgrunner. Utenfor anken prøvde Høyesterett lagmannsrettens lovanvendelse, jf. straffeprosessloven § 342 andre ledd nr. 1. Spørsmålet for Høyesterett var særlig om lagmannsretten hadde lagt en for streng aktsomhetsnorm til grunn. Det som først og fremst tilsa at forholdet ble bedømt etter § 239, var at ulykken skjedde i et fotgjengerfelt i et stort og trafikkert veikryss. Det forelå følgelig en situasjon hvor bussjåføren – som førte en lang og tung buss – måtte være særlig aktsom. På den annen side måtte det vektlegges at As feil besto i at han i et komplisert trafikkbilde kortvarig konsentrerte all sin oppmerksomhet om andre, men helt sentrale trafikkrelevante forhold. I tillegg kom at fotgjengeren gikk på rødt lys. Høyesterett fant det klart at A måtte dømmes etter den generelle aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3, men frifant under tvil for overtredelsen av straffeloven § 239 om uaktsomt drap.
(1)Dommer Øie: Saken gjelder domfellelse for overtredelse av straffeloven § 239 og vegtrafikkloven § 31, jf. § 3 og reiser særlig spørsmål om lagmannsretten har lagt riktig aktsomhetsnorm til grunn.
(2)Statsadvokatene i Trøndelag tok 10. januar 2008 ut tiltale mot A for overtredelse av straffeloven § 239 første straffalternativ om uaktsom forvoldelse av en annens død ved bruk av motorvogn, og overtredelse av den generelle aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3.
(3)Trondheim tingrett avsa 18. juni 2008 dom, som for straffekravets del lød slik: ”A, født 10.09.1971, dømmes for overtredelse av straffeloven § 239 første straffalternativ og vegtrafikkloven § 31 første ledd jf § 3 sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd til en straff av fengsel i 30 – tretti – dager.”
(4)A ble dessuten fradømt retten til å føre motorvogn i en periode på tre år, pålagt å ta ny førerprøve dersom han ville erverve førerkort på nytt, og dømt til å erstatte det offentliges saksomkostninger med 3000 kroner. Dommen er avsagt under dissens. En meddommer mente at A måtte frifinnes for begge tiltalepunkter.
(5)A anket til Frostating lagmannsrett over ulike sider av dommen. Anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet ble for begge tiltaleposter henvist til ankeforhandling. Lagmannsretten avsa 5. november 2008 dom med slik domsslutning: ”1. A, født 10. september 1971, dømmes for overtredelse av straffeloven § 239 første straffalternativ og vegtrafikkloven § 31 første ledd jf. § 3 sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd til en straff av fengsel i 30 – tretti – dager. 2. A fradømmes retten til å føre motorvogn for en periode av 3 – tre – år, jf. vegtrafikkloven § 33 nr. 1 første ledd, jf. forskrift om tap av retten til å føre motorvogn mv § 2-4. Den tid førerkortet har vært beslaglagt kommer til fradrag i tapsperioden. 3. A pålegges å ta ny full førerprøve dersom han vil erverve førerkort på ny, jf. vegtrafikkloven § 33 nr. 1 femte ledd, jf. forskrift om tap av retten til å føre motorvogn mv. § 8-3. 4. Saksomkostninger idømmes ikke, verken for tingretten eller lagmannsretten.”
(6)A har anket dommen til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen, idet det er anført at domsgrunnene er mangelfulle.
(7)I Høyesteretts ankeutvalgs beslutning om å tillate anken fremmet ble det gjort oppmerksom på at det kunne bli aktuelt å prøve lagmannsrettens lovanvendelse utenom anken, jf. straffeprosessloven § 342 andre ledd nr. 1. En vesentlig del av ankeforhandlingene har derfor gått med til behandlingen av spørsmålet om lagmannsretten har lagt riktig aktsomhetsnorm til grunn.
(8)Forsvareren har prinsipalt lagt ned påstand om at A må frifinnes. Han har anført at lagmannsretten har anvendt en for streng aktsomhetsnorm, både etter straffeloven § 239 og vegtrafikkloven § 31, jf. § 3. Særlig har han vist til at det var et komplisert trafikkbilde hvor sjåføren måtte prioritere nøye hvor han skulle rette sin oppmerksomhet, at det var knapp tid til å handle, og at den skadelidte gikk på rødt lys. Subsidiært har forsvareren lagt ned påstand om at lagmannsrettens dom må oppheves fordi domsgrunnene er mangelfulle.
(9)Aktor har bestridt at lagmannsretten har lagt for streng aktsomhetsnorm til grunn. Hun har særlig vist til at A, i en situasjon som krevde særskilt aktpågivenhet, gjorde seg skyldig i en grov feilfordeling av oppmerksomheten, og til at det er høyst påregnelig at fotgjengere kan komme til å gå på rødt lys. Aktor har videre anført at det heller ikke er noen feil ved domsgrunnene som kan lede til opphevelse av dommen.
(10)Mitt syn på saken
(11)A var 18. oktober 2007 på arbeid som bussjåfør. Han kjørte en Scania CN 112, 1988- modell. Litt før klokken 13.30 skulle han kjøre gjennom krysset X gate/Y gate i Z sentrum. A stanset for rødt lys ved stopplinjen ved X gate. Da det ble grønt lys, svingte han til høyre opp Y gate. Plutselig så A en eldre mann foran fronten på bussen. Han klarte ikke å stoppe i tide og kjørte dermed på fotgjengeren, som ble kastet flere meter foran bussen før han falt og slo hodet hardt i asfalten. Fotgjengeren – den 91 år gamle B – døde samme dag av hodeskadene han ble påført i sammenstøtet.
(12)Tingretten, som lagmannsretten i sine premisser henviser til, beskriver det aktuelle krysset slik: ”Krysset X gate/Y gate er et firearmet kryss …. X gate har på det aktuelle stedet to filer – en i hver retning. Y gate har fire filer – to filer i hver retning. Fartsgrensen er 50 km/t. Det er fotgjengerfelt i hver av de fire gatearmene. Krysset er lysregulert. Det er et forholdsvis tett beferdet kryss … – av så vel fotgjengere, syklister som biltrafikk. Retten legger således til grunn at det dreier seg om et sammensatt og forholdsvis komplisert trafikkbilde der det var nødvendig å fordele oppmerksomheten på flere steder.”
(13)De tidligere instanser har lagt til grunn at A holdt moderat hastighet da påkjørselen skjedde. Etter påkjørselen sto bussen noen meter ut i krysset, med fronten ca. 17,5 meter fra stopplinjen i X gate og ca. 2,80 meter forbi gangfeltet i Y gate.
(14)B krysset Y gate fra den motsatte enden av fotgjengerfeltet. Tingretten har, med tilslutning fra lagmannsretten, lagt til grunn at han gikk på rødt lys ut i krysset, og at han nærmet seg 2/3 av gangfeltet da han ble påkjørt av bussen. Lagmannsretten utdyper dette slik: ”Vitnet C … har forklart at B fortsatte sin vandring ut i fotgjengerfeltet i Y gate til tross for at han hadde rødt lys. Hvorvidt B stoppet opp/nølte noe før han gikk ut i krysset er C noe usikker på; det var eventuelt bare et øyeblikks opphold. C hadde merket seg mannen som virket gammel, småvokst og noe ”stakkarslig”. Da B la på vei ut i fotgjengerfeltet mot rødt lys, tenkte C at det ville kunne gå galt ... .”
(15)Selve manøvreringen gjennom krysset, beskriver lagmannsretten slik: ”A har i sin forklaring gjort grundig rede for hvordan han som sjåfør må koordinere bevegelser og fordele oppmerksomhet når bussen skal manøvreres gjennom det aktuelle lyskrysset. Særlig medfører bussens akselavstand og lengde foran og bak akslene betydelig utslag når bussen skal svinge tilnærmet 90 grader. Tilsvarende vil det ved en krapp høyresving måtte tas høyde for at høyre bakhjul vil runde fortaushjørnet mye nærmere enn høyre forhjul på bussen. Denne omstendigheten krever aktiv bruk av både høyre og venstre sladrespeil samtidig som sjåføren må ha tilbørlig oppmerksomhet rettet forover. A har forklart at svingmanøveren foregikk kontrollert og rutinemessig, herunder ved bruk av venstre og høyre sladrespeil. Han hadde lagt bussen tilstrekklig langt ut til venstre i X gate for å kunne runde fortaushjørnet problemfritt. Han har forklart at han hadde et bilde av en eldre, småvokst mann som befant seg på fortauet på motsatt side av Y gate før han på regulær måte på grønt lys manøvrerte bussen ut i krysset med retning sydover. Idet han flyttet blikket fra ett av sladrespeilene og forover, oppdaget han B umiddelbart foran bussen og nådde ikke bremsepedalen før bussen traff B...”
(16)Om aktsomhetsvurderingen uttaler lagmannsretten: ”Fotgjengere av alle aldre og kategorier krysser fra tid til annen veier og gater mot rødt lys. … Eldre fotgjengere representerer intet unntak og vil ofte, på grunn av redusert hurtighet, reaksjonsevne og under tiden svekket syn og/eller hørsel, være særlig utsatt i trafikken. Motsvarende påhviler det bilførere en ekstra aktpågivenhet i forhold til denne gruppen fotgjengere. Det er som nevnt ikke upåregnelig at fotgjengere krysser gaten mot rødt lys, også i situasjoner hvor trafikkbildet gjør dette klart uforsvarlig. At dette er kritikkverdig og klanderverdig har i utgangspunktet ingen betydning for den aktsomhetsplikten bilførere har etter vegtrafikkloven og straffeloven. … Lagmannsretten konstaterer at A, ut fra egen forklaring, fordelte sin oppmerksomhet feil i det øyeblikket han manøvrerte bussen ut i Y gate. Første prioritet for oppmerksomheten må være å sikre at det var klar bane i bussens kjøreretning. Lagmannsretten er fullt klar over at uhell og skade kan skje som følge av utslag og innsving når et lengre kjøretøy skal runde et gatehjørne og at dette krever aktiv bruk av sladrespeil og andre siktmuligheter fra sjåførsetet. Fokus til siden eller bakover mens kjøretøyet beveger seg forover mot et forgjengerfelt i et sterkt trafikkert gatekryss er forbundet med stor risiko, særlig når kjøretøyet er en buss med 11 meters lengde og ti tonns vekt. A var ved anledningen ikke i en situasjon med tidspress. … A hadde … de beste muligheter til å overskue trafikkbildet, veibanen og eventuelle fotgjengere idet han beveget bussen ut i Y gate. At han da likevel oppdaget fotgjenger B for sent, med fatale følger, må tilskrives at han ikke var så oppmerksom og aktsom som situasjonen tilsa og loven pålegger enhver bil-eller bussfører å være. … Lagmannsretten er enstemmig … kommet til at straffeloven § 239, uaktet den tillempning av aktsomhetsnormen som har skjedd som følge av lovendringen i 2001, klart rammer As kjøreadferd i dette tilfellet.”
(17)Jeg ser først på anken over saksbehandlingen. Forsvareren har anført at lagmannsretten i premissene burde ha vurdert hvor lang tid som gikk fra A observerte B på fortauet til sammenstøtet skjedde, og dermed hvor lenge den konstaterte feilfordeling av oppmerksomheten pågikk. Av premissene kan det dessuten etter forsvarerens mening se ut til at B’ atferd da han krysset veien, var særlig risikabel, utover det å gå på rødt lys. Også dette burde vært drøftet videre, hevdes det.
(18)Etter mitt skjønn er det ingen mangel ved domsgrunnene at lagmannsretten ikke eksplisitt har tatt stilling til hvor mange sekunder det tok fra A så B på fortauet til sammenstøtet skjedde, eller hvor mange sekunder feilfordelingen av oppmerksomheten varte. Det sentrale for lagmannsretten, slik jeg leser dommen, er at A rettet hele sin oppmerksomhet mot sidespeilene for å manøvrere bussen korrekt, på et tidspunkt hvor han også burde ha forsikret seg om at han hadde klar kjørevei, og at han ville hatt både tid, sikt og mulighet til å oppdage B om han hadde fordelt sin oppmerksomhet riktig.
(19)Jeg kan ikke se at beskrivelsen av hendelsesforløpet indikerer at B opptrådte på en risikabel måte utover at han gikk på rødt lys. Derfor er det heller ikke noen mangel ved domsgrunnene at dette ikke er drøftet videre.
(20)Anken over saksbehandlingen kan etter dette ikke føre frem.
(21)Utenfor anken finner jeg imidlertid grunn til å vurdere lagmannsrettens lovanvendelse, jf. straffeprosessloven § 342 andre ledd nr. 1.
(22)Både straffeloven § 239 og vegtrafikkloven § 31, jf. § 3 rammer uaktsom føring av motorvogn. Til domfellelse etter § 239 kreves det imidlertid at uaktsomheten også omfatter dødsfølgen. Lagmannsretten har konstatert at A ”kunne innse at følgen av sammenstøt mellom fotgjenger og buss kunne bli at fotgjengeren ville miste livet”. Dette er feil rettsanvendelse. For domfellelse for uaktsomt drap er det ikke tilstrekkelig at gjerningspersonen kunne innse muligheten av dødsfølgen. Litt forenklet sagt må det kunne konstateres at gjerningspersonen burde ha forstått at dødsfølgen kunne inntre, og derfor kan bebreides for at han handlet som han gjorde.
(23)Jeg kan imidlertid vanskelig se at rettsanvendelsesfeilen har virket inn på resultatet. Den som i en viss fart ved uaktsomhet kjører på en fotgjenger med en buss av den størrelse det her er snakk om, må være forberedt på at det kan skje en dødsulykke selv om farten ikke er særlig høy.
(24)Jeg går nå over til å vurdere om lagmannsretten har lagt riktig aktsomhetsnorm til grunn. Om forholdet mellom aktsomhetsnormen i straffeloven § 239 og vegtrafikkloven § 31, jf. § 3 heter det i Rt. 2005 side 893 avsnitt 9: ”… Før straffeloven § 239 ble endret ved lov 15. juni 2001 nr. 64, var aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 3 og straffeloven § 239 den samme, men slik at det for domfellelse for overtredelse av § 239 også krevdes uaktsomhet i forhold til dødsfølgen. I kjennelsen i Rt. 2002 side 190 er det gjort utførlig rede for bakgrunnen for lovendringen i 2001 og for det som sies om rekkevidden av lovendringen i forarbeidene. Meningen med lovendringen var å lempe noe på bindingen mellom vegtrafikkloven § 3 og straffeloven § 239. Selv om dette formålet ikke hadde fått noe adekvat uttrykk i den nye lovteksten, fant Høyesterett at ’de forutsetninger som er lagt til grunn i forarbeidene må bli retningsgivende for rettspraksis’. Det ble imidlertid bemerket at det fremstår som ’uklart hvor langt lovendringen har ment å lempe på aktsomhetskravet i § 239, ut over henvisningen til riksadvokatens påtalepraksis og en mer generell avgrensing mot uaktsomhet ’av en slik karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen’’, og det ble tilføyd at meningen ’må særlig antas å være å avgrense mot saksforhold av den type som er omtalt i Rt. 1990 side 1021 og Rt. 1991 side 216.’”
(25)I Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) side 58 gjengir Justisdepartementet et brev av 29. mars 2000 fra riksadvokaten til departementet hvor det gjøres rede for påtalepraksis. Der går det frem at det i saker hvor påtalemyndigheten hadde reagert med tiltale også etter straffeloven § 238 og § 239, regelmessig hadde foreligget et eller flere av nærmere oppgitte karakteristika. Et av de forhold som nevnes her, er at bilføreren ”har vist mangel på aktsomhet i situasjoner som påkaller en særlig aktpågivenhet som for eksempel passering av fotgjengerfelt, buss som har stanset på holdeplass, små barn i vegbanen”.
(26)To av tre hovedtyper av ulykker som kun ble iretteført med tiltale etter vegtrafikkloven § 3, er av riksadvokaten beskrevet slik: ”- Ekstraordinær eller ulovlig trafikkatferd fra forulykkede utgjør et sentralt ledd i årsaksrekken. - Fører har i et komplisert trafikkbilde kortvarig feilfordelt sin oppmerksomhet om trafikkrelevant, men ikke den mest sentrale informasjon.”
(27)Departementet uttaler i proposisjonen side 65 følgende om disse omstendigheter: ”Det er vanskelig å ha noen helt sikker samlet oppfatning av hvor streng aktsomhetsnormen er i praksis. Det skyldes dels at hver sak må avgjøres konkret, og at forholdene varierer fra sak til sak. … Enkelte avgjørelser kan virke strenge. … Men etter departementets syn dreier det seg ikke om så mange saker at det kan konkluderes med at den samlede praksis sett under ett er urimelig streng. Departementet antar at saken i Rt. 1990 side 1021 om feilfordeling av oppmerksomhet, neppe ville ha ført til domfellelse i dag. I avgjørelsen i Rt. 2000 side 1785 tilføyde førstvoterende at det ikke var ’noen opplysninger om at det var andre forhold ved trafikkbildet som i særlig grad krevde tiltaltes oppmerksomhet’. Departementet viser også til uttalelsen fra riksadvokaten om at det vanligvis ikke blir tatt ut tiltale etter § 239, når føreren i et komplisert trafikkbilde kortvarig har feilfordelt sin oppmerksomhet om trafikkrelevant, men ikke den mest sentrale informasjon. … Den som kjører på fotgjengere i fotgjengerfelt eller på trafikanter som har forkjørsrett (Rt. 1997 side 1764), vil lett ha opptrådt uaktsomt. I slike situasjoner må man utvise en særlig aktsomhet, jf høyesterettsavgjørelsene i Rt. 2000 side 1785 og 1788. … De konkrete omstendigheter kan likevel ligge slik an at bilføreren ikke bør regnes som uaktsom i slike situasjoner. Avgjørelsen om mannen som feilaktig trodde at den forulykkede hadde oppgitt sin forkjørsrett (Rt. 1997 side 1764), er et eksempel på dette.”
(28)I den foreliggende sak er det både momenter som – på bakgrunn av uttalelsene i forarbeidene og videre henvisning til rettspraksis – isolert sett taler for å anvende straffeloven § 239, og momenter som taler i motsatt retning.
(29)Det som særlig tilsier at forholdet bedømmes etter § 239, er at ulykken skjedde i et fotgjengerfelt i et stort og trafikkert veikryss. Det forelå følgelig en situasjon hvor bussjåføren – som førte en lang og tung buss – måtte være særlig aktsom. Før A kjørte inn i krysset, forsikret han seg riktignok om at det var fritt for fotgjengere og møtende trafikk. Ved manøvreringen gjennom krysset var det imidlertid en rekke andre trafikkforhold han måtte være særlig oppmerksom på, og hans oppmerksomhet var i stor grad rettet mot sidespeilene. Da han kom frem til fotgjengerfeltet i Y gate, burde han derfor – umiddelbart før han kjørte inn i fotgjengerfeltet – på nytt ha forsikret seg om at det heller ikke nå var fotgjengere i kjørebanen. Jeg viser her til at lagmannsretten har funnet at han både hadde tilstrekkelig sikt og tid til dette.
(30)På den annen side må det vektlegges at As feil altså besto i at han i et komplisert trafikkbilde kortvarig konsentrerte all sin oppmerksomhet om andre, men helt sentrale trafikkrelevante forhold.
(31)I tillegg kommer at fotgjengeren gikk på rødt lys. Den uaktsomme fører kan riktignok i utgangspunktet ikke bli straffri selv om også den fornærmede har vært uaktsom, jf. blant annet avgjørelsen i Rt. 2001 side 115. Det følger imidlertid av det jeg har sitert fra forarbeidene at den fornærmedes atferd likevel etter omstendighetene kan være et moment i helhetsvurderingen av sjåførens skyld. Særlig gjelder det dersom atferden må karakteriseres som ekstraordinær eller upåregnelig. Dette er også forutsatt i rettspraksis, jf. blant annet Rt. 2000 side 1785 og Rt. 2008 side 620 avsnitt 21.
(32)Jeg er enig med lagmannsretten i at førere av motorvogner må være forberedt på at fotgjengere kan gå på rødt lys, og kan i store trekk slutte meg til det jeg har sitert fra lagmannsrettens premisser om dette. Jeg finner det derfor klart at det forhold at B gikk på rødt lys, ikke alene kan medføre at A må fritas for straff for ett eller begge tiltalepunkter. Men i en situasjon som den foreliggende – hvor As feil besto i at han feilfordelte oppmerksomheten på trafikkforhold som var både relevante og sentrale – mener jeg at B uaktsomhet må tillegges vekt som ett av flere forhold i en totalvurdering.
(33)Som jeg tidligere har understreket, må en bussjåfør før han kjører inn i et fotgjengerfelt, forsikre seg om at det er klar bane – enten feltet er lysregulert eller ikke. A gjorde ikke det, og jeg finner det derfor klart at han må dømmes etter den generelle aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3. Men når årsaken til at han begikk denne feilen, og den fornærmedes atferd tas i betraktning, mener jeg – riktignok under sterk tvil – at uaktsomheten ikke er av en slik grad at også straffeloven § 239 om uaktsomt drap er overtrådt. A må derfor frifinnes for dette forholdet.
(34)Frifinnelsen må få betydning for reaksjonsfastsettelsen. Etter mitt syn bør fengselsstraffen på tretti dager gjøres betinget med en prøvetid på to år, og fradømmelsen av retten til å føre motorvogn reduseres til en periode på ett år, jf. forskrift om tap av retten til å føre motorvogn mv. § 2–4 første ledd. Pålegget om at A må avlegge ny full førerprøve dersom han vil erverve førerkort på ny, må fastholdes, jf. vegtrafikkloven § 33 nr. 1 femte ledd, jf. forskrift om tap av retten til å føre motorvogn mv. § 8-3. Saksomkostninger idømmes ikke for noen instans. Etter omstendighetene finner jeg det hensiktsmessig å utforme en fullstendig ny domsslutning.
(35)Jeg stemmer for denne
(36)Dommer Bårdsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(37)Dommer Indreberg: Likeså.
(38)Dommer Skoghøy: Likeså.
(39)Dommer Gussgard: Likeså.
(40)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne