Dommarane: Coward, Flock, Tønder, Stabel, Lund A kjøpte vel 2 500 liter øl med 5,6 prosent styrke og vel 25 liter brennevin med 37,5 prosent styrke i Tyskland. Han frakta alkoholen gjennom Sverige og vidare inn i Noreg utan å leggje varene fram for tollkontroll. I tingretten blei han dømd for særleg grovt brot på tollova (tollova § 66) til fengsel i 24 dagar, inndraging av alkoholen og tap av føreretten i to år. A anka til lagmannsretten over straffutmålinga og tapet av føreretten, men anken førte ikkje fram. A anka vidare til Høgsterett, der han berre fekk lov til å fremme anke over tapet av føreretten. Høgsterett viste til vegtrafikklova § 33 nr. 1 og forskrifta med heimel i denne føresegna, spesielt § 2-6, og var einig med dei tidlegare instansane i at A burde dømmast til tap av førerett, og at to år kunne vere eit riktig utgangspunkt for tidslengd på tapet. A hadde likevel hatt førarkortet i omtrent tretten månader etter lovbrotet. Etter forskrifta § 1-4 skal tidslengda på tapet ved ”lengre tids besittelse” i utgangspunktet setjast kortare enn elles. Forskrifta gjer eit unntak frå dette dersom forholdet gir grunnlag for ”flere års” tap av føreretten. Høgsterett kom til at ”flere års” tap her måtte forståast slik at unntaksføresegna ikkje omfattar tilfelle der utgangspunktet er ein tapsperiode på to år, og sette ned tida for førerettstapet til eitt år og seks månader.
(1)Dommer Coward: Saken gjelder tap av retten til å føre motorvogn på grunn av en grov tollovertredelse, jf. vegtrafikkloven § 33 nr. 1 og forskrift om tap av retten til å føre motorvogn mv. §§ 2-6 og 1-4.
(2)Ved Halden tingretts dom 8. desember 2006 ble A dømt for grov overtredelse av tolloven til fengsel i 24 dager, inndragning av nærmere angitte mengder øl og brennevin og tap av retten til å føre motorvogn i to år. Domsslutningen for ham lyder slik: ”1. A, født 00.00.1946, dømmes for overtredelse av tolloven § 66, jf. § 61, jf. § 60, jf. § 24, jf. tollovforskriften pkt. 4.5.1, jf. pkt. 4.7.2 til fengsel i 24 – tjuefire – dager. I straffen fragår 3 – tre – dager for utholdt varetekt. 2. A dømmes i medhold av straffeloven § 35 første ledd til å tåle inndragning av 2 566,70 liter øl og 25,20 liter brennevin. 3. A dømmes til å tåle tap av retten til å føre motorvogn for et tidsrom av 2 – to – år, jf. vegtrafikkloven § 33 nr. 1, jf. forskrift om tap av retten til å føre motorvogn mv. § 2-6 nr. 3.”
(3)As anke til Borgarting lagmannsrett over straffutmålingen og tapet av førerett ble forkastet ved kjennelse 8. juni 2007.
(4)A har anket videre til Høyesterett over straffutmålingen og tapet av førerett. Høyesteretts kjæremålsutvalg tillot fremmet anken over tapet av førerett, mens anken for øvrig ikke ble tillatt fremmet.
(5)Jeg er kommet til at anken delvis fører frem, ved at varigheten av førerettstapet settes noe ned.
(6)A er nå 61 år gammel og uføretrygdet. Han er tidligere straffedømt fem ganger – fire ganger til kortere betinget fengselsstraff og bot, én gang til 60 dager ubetinget fengsel. To av dommene gjelder promillekjøring, to gjelder økonomiske overtredelser, og én gjelder vold.
(7)A er nå dømt for særlig grov tollovertredelse etter tolloven § 66 ved å ha smuglet inn i landet vel 2 500 liter øl med styrke 5,6 prosent og vel 25 liter brennevin med styrke 37,5 prosent. Lagmannsretten beskriver hendelsesforløpet slik: ”A og en bekjent reiste med Kielfergen fra Oslo med hver sin varebil i slutten av september 2006, angivelig for å kjøpe bildører. Dette kjøpet ble ikke gjennomført. Under oppholdet i Kiel kjøpte A 2 566 liter øl av styrkegrad 5,6 volumprosent og 25,2 liter brennevin av styrkegrad 37,5 volumprosent i et supermarked. Han har oppgitt kjøpesummen til ca. kr. 16 000. Disse varene ble fordelt på de to bilene. De to kjørte så til Strømstad i Sverige, hvor A kontaktet en bekjent i Sarpsborg, som påtok seg å møte dem med sin bil i Strømstad og kjøre foran over grensen for å undersøke om det var tollkontroll. På denne måten krysset de grensen ved den ubevoktede overgangen ved Berby innerst i Iddefjorden. A kjørte selv begge varebilene over grensen, idet den ene ble satt igjen på svensk side før grensepasseringen, hvoretter alle tre kjørte tilbake for å hente den, etter at den første bilen var parkert i Halden. Den andre grensepasseringen ble observert av tjenestemenn fra tollvesenet, som fulgte bilene og oppdaget alkoholen da varebilen ble parkert i Halden. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at varene delvis ble anskaffet til eget konsum, men at A også planla å selge en betydelig del av ølet, og at det således også var et profittmotiv til stede. Innsmugling av øl i et slikt kvantum var neppe planlagt før reisen til Tyskland, men når anskaffelsen først var gjort, har selve grensepasseringen preg av å være gjennomtenkt.”
(8)Det avgiftsbeløpet som er unndratt, er oppgitt til nesten 145 000 kroner, det vil si klart over grensen for grov tollovertredelse, som er opplyst å ligge rundt 80 000 kroner.
(9)Lovhjemmelen for å idømme tap av retten til å føre motorvogn er vegtrafikkloven § 33 nr. 1, der første ledd lyder slik: ”Blir den som har førerett ilagt straff, kan det i samme dom eller forelegg fastsettes tap av retten til å føre førerkortpliktig motorvogn for en bestemt tid eller for alltid, dersom hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det.”
(10)Femte ledd i § 33 nr. 1 gir hjemmel for å gi forskrift med blant annet ”nærmere regler om fastsetting av hvor lenge tap av førerett skal vare”. Slik forskrift er gitt 19. desember 2003. Straffedommen i vår sak gjelder ikke vegtrafikkovertredelse, og det er dermed alternativet ”allmenne hensyn ellers” i § 33 nr. 1 som er aktuelt. Den forskriftsbestemmelsen som da har særlig interesse, er § 2-6 ”Bruk av motorvogn ved straffbare handlinger – allmenne hensyn”. Jeg nevner at Høyesteretts kjennelse i Rt. 2006 side 66, som gjelder tap av førerett etter narkotikalovbrudd, gir en grundig gjennomgang av forhistorien for og forståelsen av bestemmelsen om tap av førerett på grunn av andre straffbare handlinger enn trafikklovbrudd.
(11)Om den generelle vurderingen heter det i forskriften § 2-6: ”Når retten domfeller person med førerett for straffbare handlinger, skal det vurderes tap av føreretten når dette anses påkrevet av allmenne hensyn for å beskytte samfunnet mot de skadevirkninger det kan ha om vedkommende fortsatt tillates å føre motorvogn. Det må foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering av om allmenne hensyn ut fra de konkrete forhold i saken krever fastsettelse av tap av førerett, herunder også forholdsmessigheten av det inngrep tap av førerett vil innebære. Et vilkår for fastsettelse av tap av førerett etter denne bestemmelsen er at det er klar sammenheng mellom bruken av motorvogn og den straffbare handling.”
(12)Ut fra dette skal det foretas en helhetsvurdering der sentrale momenter i vår sak dels er om det var klar sammenheng mellom bruken av bil og smuglingen av alkohol, og dels forholdsmessigheten av det inngrepet som tap av førerett innebærer.
(13)Ettersom saken gjelder grov tollovertredelse – tolloven § 66 – gir forskriften også en nærmere veiledning. Det heter nemlig videre i § 2-6: ”For overtredelser som nevnt i punktene 1-4 nedenfor, fastsettes tapsperioden som nærmere angitt: … 3. Narkotikaforbrytelser, grov alkoholovertredelse og grov smugling Dersom person med førerett domfelles for narkotikaforbrytelser, overtredelse av alkoholloven § 10-1 andre eller tredje ledd eller tolloven § 66 og motorvogn var nødvendig eller praktisk transportmiddel eller skjulested ved overtredelsen, bør tap av førerett fastsettes for lengre tid, eller for alltid, dersom bruken av motorvogn var fremtredende ved gjennomføringen.”
(14)Hvis As bruk av bil var et ”nødvendig eller praktisk transportmiddel … ved overtredelsen”, bør altså tap av førerett fastsettes ”for lengre tid, eller for alltid, dersom bruken av motorvogn var fremtredende ved gjennomføringen”.
(15)Jeg kan ikke se at det er tvilsomt at det her er en klar sammenheng mellom bilbruken og tollovertredelsen. Bruk av bil var nærmest nødvendig, og i alle fall åpenbart praktisk, for å gjennomføre smuglingen av de betydelige mengdene med øl og brennevin. Det gjaldt både ved frakten gjennom Tyskland og Sverige og ved selve grensepasseringen.
(16)Vurderingen av om førerkorttapet vil være et forholdsmessig inngrep, skjer blant annet ut fra grovheten av lovbruddet. Fengselsstraffen på 24 dager som A ble idømt, viser at det ikke er tale om noe meget alvorlig lovbrudd. Men uansett er det altså blant de lovbrudd som er spesielt regulert i forskriften § 2-6 nr. 3 slik jeg har gjengitt. Jeg peker videre på at A var hovedmannen av de tre som deltok i smuglingen, blant annet ved å stå for innkjøpet og ved å være den som kjørte begge bilene over grensen. Han handlet dels ut fra et profittmotiv, og måten grensepasseringen skjedde på, viser at det var en viss planlegging med i bildet.
(17)I forholdsmessighetsvurderingen har A på den andre siden vist til vansker det vil volde for ham ikke å kunne kjøre bil – knyttet dels til mulighetene for samvær med sønnene på 15 år, dels til småjobber han utfører, og dels til betydningen det har for ham å kunne bryte ut av en isolert tilværelse som trygdet og delvis sosialklient. Etter rettspraksis har imidlertid de individuelle ulempene det innebærer ikke å kunne kjøre bil, generelt liten gjennomslagskraft. Ulempene for A er ikke større enn det som gjelder for mange andre, og jeg kan vanskelig se at de bør få noen betydning.
(18)Jeg er etter dette enig med tingretten og lagmannsretten i at tap av førerett bør idømmes, og også i at to år kan være et riktig utgangspunkt for hvor lenge tapet skal vare.
(19)Spørsmålet er imidlertid videre om det bør gjøres fradrag fordi A nå har hatt førerkortet i sin besittelse i omtrent tretten måneder etter lovbruddet i september 2006. Først etter vel åtte måneder – i juni i år – ba politiet ham om å innlevere førerkortet. Han motsatte seg det, og Nedre Romerike tingrett bestemte i kjennelse 13. juli i år at det ikke forelå ”noen saklig grunn til nå å beslaglegge førerkortet før Høyesterett har avgjort anken”.
(20)Forskriften om tap av retten til å føre motorvogn har i § 1-4 andre ledd en bestemmelse om betydningen av at den domfelte har hatt førerkortet i sin besittelse etter lovbruddet. Det heter her: ”Ved fastsettelse av perioden for tap av førerett legges vekt på om vedkommende har hatt førerkortet i sin besittelse i lengre tid etter handlingstidspunktet, dersom han ikke kan bebreides at førerkortet ikke har vært beslaglagt. Lengre tids besittelse av førerkortet tilsier i utgangspunktet at tapsperioden fastsettes for et kortere tidsrom enn tilfellet vanligvis skulle tilsi, eventuelt at tap av førerett ikke blir fastsatt. Dette gjelder likevel ikke dersom det pådømte forhold gir grunnlag for flere års tap av førerett.”
(21)Aktor og forsvarer for Høyesterett har vært uenige om hva som nærmere ligger i unntaket for forhold som gir grunnlag for ”flere års” tap av førerett – nemlig om tap i to år er ”flere års” tap. Jeg oppfatter ikke ordlyden som klar på dette punktet; så vidt jeg skjønner, brukes ordet ”flere” dels om mer enn én, dels om mer enn to. Jeg er kommet til at man da her bør legge til grunn den gunstigste forståelsen for den domfelte – at unntaksbestemmelsen ikke omfatter tilfellene der utgangspunktet er en tapsperiode på to år.
(22)I den nærmere vurderingen kan det nok sies at begrunnelsen for å gi fradrag fordi den domfelte har beholdt førerkortet, ikke står like sterkt når førerettstapet har bakgrunn i andre allmenne hensyn, som når det er hensynet til trafikksikkerheten som ligger bak. Jeg er likevel kommet til at varigheten av As tap av førerett bør settes noe ned, slik at tapsperioden kan settes til ett år og seks måneder.
(23)Jeg stemmer etter dette for denne D O M : I lagmannsrettens kjennelse gjøres den endring at varigheten av tapet av retten til å føre motorvogn settes til 1 – ett – år og 6 – seks – måneder.
(24)Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(25)Dommer Tønder: Likeså.
(26)Dommer Stabel: Likeså.
(27)Dommer Lund: Likeså.
(28)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne