A hadde forsørgingsplikt for to barn, 14 og 12 år, som bodde fast hos moren. Han ble i tingretten domfelt for ikke å ha betalt bidrag fra 5. august 1996 til 21. desember 2006. Bidragsgjelden var da kr. 391 453. Den langt største gjelden var til staten, som hadde forskottert bidraget innen visse satser. Domfellelsen omfattet også brudd på opplysningsplikten overfor innkrevingsmyndighetene mht sine økonomiske forhold. Straffen ble satt til fengsel i 75 dager. A anket over straffutmålingen. Lagmannsretten idømte samfunnsstraff i 60 timer. Påtalemyndigheten anket til Høyesterett over straffutmålingen. Høyesteretts flertall, tre dommere, opprettholdt lagmannsrettens dom. I tre dommer fra 1982, 1984 og 1993 hadde Høyesterett lagt til grunn at første gangs domfellelse for overtredelse av bidragsinnkrevingsloven medførte ubetinget fengselsstraff hvis forholdet var særlig graverende. Etter flertallets oppfatning tilsa innføringen av samfunnsstraff som reaksjonsform at denne praksis ble gjenstand for ny vurdering. En samlet Høyesterett mente at samfunnsstraff ville kunne være en egnet reaksjon ved grovere former for bidragsmislighold, da ubetinget fengsel tidligere ville blitt anvendt. Men det var uenighet om den konkrete straffutmålingen egnet seg på dette området. Flertallet mente at samfunnsstraff burde være reaksjonsformen i denne saken og at ubetinget fengsel for mislighold av pengeforpliktelser må benyttes med varsomhet. Domfelte hadde over de siste år hatt inntekter, men på grunn av arbeidsgivers dårlige økonomi ble en del av lønnen ikke utbetalt. Da han fikk fullt oppgjør våren 2007, gjorde han opp hele bidragsgjelden, og har siden oppfylt bidragsplikten. Han hadde ikke bevisst søkt å forlede innkrevingsmyndighetene om sine økonomiske forhold. Mindretallet mente at bidragsgjeldens størrelse og det lange tidsrommet gjorde at saken lå klart over grensen for det som kan gi grunnlag for samfunnsstraff, og anså 45 dagers fengsel som passende reaksjon.
(1)Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder straffutmåling for unnlatt betaling av barnebidrag i ti år.
(2)Hedmarken tingrett avsa dom 22. februar 2007 med slik domsslutning: ”A, født 00.00.1956, dømmes for overtredelse av bidragsinnkrevningsloven av 9.12.1955 nr. 5 § 12 (frem til 1.1.2006) og bidragsinnkrevingsloven av 29.4.2005 § 33 første ledd, jf. § 9 (fra 1.1.2006) og bidragsinkrevningsloven av 9.12.1955 nr. 5 § 7 fjerde ledd jf. annet ledd første punktum (frem til 1.1.2006) og bidragsinnkrevingsloven av 29.4.2005 § 33 tredje ledd jf. § 19 (fra 1.1.2006) sammenholdt med straffeloven § 62 til en straff av fengsel i 75 – syttifem – dager.”
(3)Henvisningen til to lover er en følge av at ny bidragsinnkrevingslov trådte i kraft 1. januar 2006. Strafferammen er lik i de to lovene, og innføring av ny lov medførte heller ikke andre endringer av betydning for denne saken.
(4)A anket over straffutmålingen. Eidsivating lagmannsrett avsa dom 26. juni 2007, der anken ble tatt til følge. Da det var en henvisningsfeil i tingrettens dom, utformet lagmannsretten fullstendig domsslutning: ”A, født 00.00.1956, dømmes for overtredelse av bidragsinnkrevingsloven av 9. desember 1955 nr. 5 § 12 (fram til 1. januar 2006) og bidragsinnkrevingsloven av 29. april 2005 § 33 første ledd, jf. § 9 (fra 1. januar 2006), samt bidragsinnkrevingsloven av 9. desember 1955 nr. 5 § 7 fjerde ledd jf. annet ledd første punktum (fram til 1. januar 2006) og bidragsinnkrevingsloven av 29. april 2005 § 33 tredje ledd jf. § 10 første ledd (fra 1. januar 2006). Straffen settes under ett, jf. straffeloven § 63 annet ledd, til samfunnsstraff i 60 – seksti – timer med en gjennomføringstid på 120 – etthundreogtjue – dager. Den subsidiære fengselsstraffen settes til 45 – førtifem – dager.”
(5)Påtalemyndigheten har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder straffutmålingen. Det er anført at overfor de groveste overtredelser av bidragsinnkrevingsloven, må det ut fra allmennpreventive hensyn reageres strengt. Denne saken gjelder en massiv unndragelse av å betale bidrag i et meget langt tidsrom. Domfelte har også overtrådt sin opplysningsplikt etter bidragsinnkrevingsloven med hensyn til arbeidsinntekt og formuesforhold.
(6)Jeg er kommet til at anken må forkastes.
(7)Med grunnlag i lagmannsrettens dom legges følgende faktum til grunn:
(8)Domfelte er 51 år og ugift. Han har forsørgelsesbyrde for to barn på 14 og 12 år. Barna bor fast hos moren. Det er opplyst at han de senere år har arbeidet som selger og at han nå tjener ca. 600 000 kroner i året. Han har 2 millioner kroner i gjeld, blant annet 400 000 kroner i skattegjeld, som han nå trekkes for med 10 000 kroner i måneden, og 800 000 kroner i restgjeld etter tvangsauksjon i 1999.
(9)A er domfelt for å ha unnlatt å betale fastsatt bidrag til sine to barn fra 5. august 1996 og frem til 21. desember 2006. Bidragsgjelden var da kr 391 453. Den langt største delen var gjeld til staten, som forskotterte bidraget innen visse satser. Han er også dømt for ikke å ha underrettet Statens innkrevingssentral om grunnen til misligholdet og om sine arbeids- og inntektsforhold.
(10)De nærmere omstendigheter omkring As inntektsforhold i perioden 1996–2006 fremgår av tingrettens dom: ”Tiltalte forklarte at han i perioden 5. august 1996 til høsten 1998 var uten lønnsinntekt eller offentlige ytelser. Han vegret seg for å søke det offentlige om hjelp til å klare seg, slik at han heller ikke oppebar dagpenger. Han medga at han i denne perioden hadde arbeidsevne og kunne tatt seg annet arbeid, hvis han hadde villet. Tiltalte forklarte videre at han i perioden 2000 til 2002 arbeidet for --- Toppidrett. Han skulle etter avtalen ha fått utbetalt lønn med kr. 250 000,00 for dette arbeidet, men lønnen uteble. Han ble lovt oppgjør, med det kom ikke. Tiltalte fulgte ikke opp sitt krav overfor arbeidsgiveren, og tiltalte medga at ”det sto på ham” at kravet ikke ble fulgt opp med inkasso og evt. konkursvarsel. Videre fortalte tiltalte at han fra 2002 til april 2004 hadde samboer med inntekt. Selv tok tiltalte forefallende arbeid, som kastet lite av seg. Han medga at han også i denne perioden hadde arbeidsevne, og at han bevisst ikke søkte dagpenger. Endelig har tiltalte forklart at han siden 1. mai 2004 har hatt arbeid som agent og han har i perioden fram til 30. juni 2006 opparbeidet seg et tilgodehavende provisjonskrav overfor oppdragsgiveren på kr. 454 195,00 med tillegg av mva. Kravet er uomtvistet og er lovt utbetalt i løpet av februar 2007. Etter 1. juli 2006 har tiltalte hatt fast ansettelse hos samme oppdragsgiver med kr. 40 000,00 i brutto månedslønn. Heller ikke fra tidspunktet for fast ansettelse har tiltalte betalt bidrag.”
(11)Det fremgår av tingrettens dom at A fikk utbetalt kr. 220 000 i 2005 og kr. 126 000 i 2006 á konto i provisjon. Av lagmannsrettens dom fremgår at han våren 2007 fikk utbetalt restbeløpet og benyttet det til å dekke bidragsgjelden. Han har siden oppfylt bidragsplikten normalt.
(12)Det fremgår av tingrettens dom at selv om A totalt har neglisjert sin bidragsplikt overfor barna, har han gjennom hele perioden fulgt opp barna med samvær og i aktiviteter i det daglige på en svært god måte.
(13)Til begrunnelse av anken har påtalemyndigheten trukket frem tre høyesterettsdommer, Rt. 1982 side 1375, Rt. 1984 side 142 og Rt 1993 side 1613. Den siste dommen, som lød på 30 dager fengsel for et bidragsmislighold på 130 000 kroner over fire år, omfattet også et skatteunderslag på ca. kr. 10 000. I førstnevnte dom uttales: ”I praksis er det gitt betinget dom ved første gangs domfellelse etter de bestemmelser det her gjelder, dersom ikke forholdet har vært særskilt graverende.”
(14)Selv om misligholdet ble karakterisert som ”massivt”, fant Høyesterett under tvil og dissens 4–1 at det var rom for betinget fengsel. Saken gjaldt en person som i fem år delvis hadde unnlatt å betale bidrag for sin datter. Bidragsgjelden utgjorde 34 300 kroner. Inflasjonskorrigert utgjør dette ca. 80 000 kroner i dagens penger. Men jeg tilføyer at hensett til forandringene i inntektsforhold fra begynnelsen av 80-årene og frem til i dag, er en slik inflasjonsjustering ufullstendig som sammenligningsgrunnlag. Det er likevel klart at vår sak, ut fra beløp og tidsrom, fremstår som et grovere forhold enn saken fra 1982.
(15)I Rt. 1984 side 142 skjerpet Høyesterett straffen fra betinget til ubetinget fengsel i 45 dager for det som ble omtalt som et ”langvarig, omfattende og i de senere år konsekvent mislighold”. På tidspunktet for Høyesteretts dom utgjorde beløpet 124 000 kroner – i dagens pengeverdi ca. 250 000 kroner – og misligholdet hadde gått over sju år.
(16)De to sakene er over 20 år gamle, og selv om det i dommen fra 1993 ble reagert med ubetinget fengsel, kan det være grunn til å vurdere spørsmålet om straffutmåling for mislighold av barnebidrag på noe mer generelt grunnlag.
(17)Forsvareren har fremholdt at ubetinget fengsel for mislighold av pengeforpliktelser bør benyttes med stor varsomhet. Det er svært vanskelig å unngå at ubetinget fengselsstraff som pressmiddel for å oppnå betaling av en pengefordring, vil virke urimelig og ramme sosialt skjevt. Dette gjelder selv om, slik som etter bidragsinnkrevingsloven § 33, et straffbarhetsvilkår er at ”vedkommende har eller har hatt midler til å betale eller evne til å skaffe seg midler”. Det er som generell bakgrunn vist til uttalelser i Ot.prp. nr. 56 (1982– 83) som angikk opphevelse av straff for unnlatt innbetaling av merverdiavgift, på side 28: ”D e p a r t e m e n t e t er enig med Straffelovrådet i at det rene betalingsmislighold bør avkriminaliseres. Som Straffelovrådet fremhever, må det prinsipielle utgangspunkt være at straff er det ytterste virkemiddel for å styre borgernes atferd og dermed må brukes med varsomhet. Riksadvokaten har i sin høringsuttalelse også sluttet seg til dette utgangspunktet. Departementet kan vanskelig se at straff er et nødvendig virkemiddel for å sikre en effektiv inndrivelse av merverdiavgiften, selv om det selvfølgelig må antas at straffetrusselen medfører et sterkt oppfyllelsespress. Departementet legger videre vekt på at den någjeldende ordning har vist at det ikke lar seg gjøre å operere med straffansvar for det rene betalingsmislighold på en måte som sikrer likhet for loven. Straffelovrådet har etter departementets mening godtgjort på en overbevisende måte at det er store forskjeller mht når et forhold blir anmeldt og gjort til gjenstand for strafforfølgning.”
(18)Jeg er enig i de generelle synspunktene som forsvareren her gjør gjeldende.
(19)Påtalemyndigheten har vist til det store antall bidragssaker som misligholdes, og som underbygger betydningen av allmennpreventive virkemidler. Men i forhold til antall misligholdstilfeller anmeldes forsvinnende få saker. Dette tilsier at det bør foreligge helt spesielle forhold før det reageres med ubetinget fengsel.
(20)Det sentrale momentet i vår sak er at det straffbare forholdet vedvarte i over 10 år. Tidsforløpet er hovedårsak til forholdets grovhet, idet beløpets størrelse er nøye knyttet til tidsforløpet. I bidragssaker er det et særtrekk at innkrevingsmyndighetene kjenner til misligholdet i hele perioden. Dersom normale innkrevingsmåter ikke virker, er det i praksis Innkrevingssentralen som bestemmer hvor lenge forholdet skal vedvare upåtalt. Dette vil etter omstendighetene kunne tale mot å legge avgjørende vekt på misligholdets lengde som grunnlag for å velge ubetinget fengsel som reaksjonsform.
(21)Det kan ikke legges til grunn at A har ødslet bort penger eller for øvrig hatt penger lett tilgjengelig gjennom den tiden han unnlot å betale bidrag. Han har ikke aktivt søkt å forlede noen med hensyn til sin betalingsevne. Innkrevingssentralen har en rekke ganger varslet om tvangsfullbyrdelse og begjært utlegg. Domfeltes faste eiendom ble tvangssolgt, men uten å gi dekning til bidragsgjelden på grunn av foranstående heftelser. En senere utleggsforretning hadde som resultat intet til utlegg. Når domfelte like fullt har erkjent straffeskyld for hele perioden, synes dette å bero på at han erkjenner å ha hatt arbeidsevne og at han ikke har innfordret krav på arbeidsgodtgjørelse, jf. det jeg tidligere har referert fra tingrettens dom.
(22)Som et formildende trekk i vår sak kommer at A, da han først fikk den betydelige etterbetalingen fra sitt arbeidsforhold, innløste hele bidragsgjelden. Riktignok er dette et tilfelle hvor det var nokså lett å oppfylle gjeldsforpliktelsen, og det ville vært et klart straffskjerpende moment om A ikke hadde brukt den store utbetalingen på en slik måte. Likevel må hovedsynspunktet være at straffetrusselen skal virke som et betalingspress, og da må det tillegges strafferettslig betydning at gjelden nå er oppgjort.
(23)Etter innføringen av samfunnsstraff, jf. straffeloven § 28 a, er reaksjonssystemet et annet enn da Høyesterett avsa de to dommene på 1980-tallet. Det er lovgivers ønske at samfunnsstraff skal benyttes oftere og over et større område enn den tidligere samfunnstjenesten, som var alternativet da 1993-dommen ble avsagt, jf. eksempelvis Rt. 2006 side 853.
(24)Ved første gangs domfellelse anser jeg grovere former for mislighold av underholdsbidrag, der det formentlig tidligere ville blitt reagert med ubetinget fengsel, som et område der samfunnsstraff kan være velegnet, og viser til synspunktene i Ot.prp. nr. 56 (1982–83) som jeg har gjengitt. Til dette kommer at bruk av ubetinget fengsel i slike saker gjennomgående har den uheldige konsekvens at den bidragspliktige i allfall ikke blir bedre i stand til å dekke sine forpliktelser ved at han må sone fengselsstraff.
(25)Jeg mener etter dette at samfunnsstraff vil være en adekvat reaksjon, som også må antas å ha tydelig allmennpreventiv virkning. Jeg har ikke grunn til å fravike lagmannsrettens utmåling av samfunnsstraffen.
(26)Jeg stemmer for denne
(27)Dommar Utgård: Eg er komen til at anken må føre fram.
(28)A er av tingretten funnen skuldig i ikkje å ha betalt barnebidrag med 391 453 kroner i perioden 5. august 1996 til 21. desember 2006. I denne perioden har A dels hatt midlar og dels har han late vere å nytte den evna han har hatt til å skaffe seg midlar. Domfellinga omfattar også manglande opplysningar om grunnen til betalingsforsøminga og om arbeids- og inntektstilhøve. Det er ikkje grunn for meg til å gå inn på ei nærare analyse av grunnlaget for domfelling. Eg peikar likevel på at domfelte i 2003 vart skjønnslikna for ei inntekt på 600 000 kroner. Det går fram av dommane frå tingrett og lagmannsrett at han frå 2004 hadde gode inntekter, sjølv om må leggjast til grunn at ein god del av desse først vart utbetalte rett etter at tingrettsdommen var forkynt for domfelte. I tilknyting til anken over tingrettsdommen betalte domfelte heile restansen. Han opplyste for lagmannsretten at arbeidsgivaren hadde hatt økonomiske problem, men utbetalte eit restbeløp i to ratar våren 2007 som domfelte straks nytta til å betale det han skulda til innkrevjingssentralen.
(29)Det må vere rett å seie at det er tale om eit langvarig, omfattande og konsekvent mishald, jf. formuleringane i Rt. 1984 side 142 og i Rt. 1993 side 1613, og då slik at det ikkje minst i dei siste åra samtidig har vore eit massivt brot på opplysningsplikta. Etter mitt syn kan det ikkje vere tvilsamt at det ut frå tidlegare rettspraksis i eit tilfelle som dette må reagerast med ei straff av fengsel utan vilkår. Eg viser for så vidt ikkje minst til den nett nemnde dommen frå 1993, som gjaldt manglande betaling av 130 000 kroner over ein periode på fire år. Dommen omfatta også eit underslag av 10 219 kroner som låg fire år attende i tid, men førstvoterande uttala at ved ”straffutmålingen er bidragsmisligholdet det sentrale” og at underslaget kom inn som eit skjerpande moment. Det heiter vidare at ved ”et slikt graverende tilfelle av betalingsmislighold må det etter min mening som utgangspunkt reageres med ubetinget fengsel, jf. Rt. 1984 side 142”.
(30)Eg er einig med førstvoterande i at det bør vere rom for samfunnsstraff også ved forgåingar med omsyn til bidragsbetaling. Den faktiske situasjonen ved manglande bidragsbetaling kan variere mykje, og det lét seg ikkje utan vidare gjere å samanlikne med andre typar økonomiske lovbrot. Etter mitt syn må manglande betaling av bidragsbeløp på 391 453 kroner i eit tilfelle som dette liggje klårt over grensa for det som kan gi grunnlag for samfunnsstraff. Innbetaling av bidragsgjelda etter dom i tingretten kan ikkje ha nemnande vekt ved straffutmålinga, særleg fordi det her var tale om uteståande krav som domfelte på eit tidlegare tidspunkt skulle ha orientert innkrevjingssentralen om.
(31)Førstvoterande viser til førearbeid til endringar i meirverdiavgiftslova i Ot.prp. nr. 56 (1982-83). Til dette vil eg seie at det ikkje har vorte gjort tilsvarande endringar i lovene om bidragsinnkrevjing, og at det heller ikkje vart gitt signal om praksisendring under arbeidet med den nye bidragsinnkrevjingslova av 2005. Dommen i Rt. 1993 side 1613 ligg også i tid etter endringa i meirverdiavgiftslova.
(32)Det vil ikkje vere lett for innkrevjingsstyresmakta å avgjere om ein person som har låge skattlagde inntekter, har arbeidsevne som ikkje er nytta. Reint faktisk var det for A sitt vedkomande ikkje midlar som det kunne takast dekning i dei første av dei åra domfellinga gjeld. Gjennom domfellinga må det leggjast til grunn at domfelte likevel hadde, eller kunne skaffe, inntekter til betaling. Dei siste åra før domfellinga hadde domfelte gode inntekter, som han ikkje melde frå om slik at innkrevjingssentralen kunne sikre dekning i løpande inntekter eller i uteståande krav mot arbeidsgivar. Eg kan ikkje sjå at det her er grunn til å tilskrive innkrevjingsstyresmakta at det samla seg opp krav for så lang tid som ti år.
(33)Etter mitt syn bør straffa setjast til fengsel i 45 dagar.
(34)Dommer Tjomsland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Utgård.
(35)Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Oftedal Broch.
(36)Dommer Lund: Likeså.
(37)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne