Spørsmål om en dommerfullmektig kan behandle en tilståelsessak hvor strafferammen er fengsel inntil ti år. Videre spørsmål om det var avgitt en uforbeholden tilståelse. En narkotikasak, hvor de sentrale forhold var henført under straffeloven § 162 første og andre ledd med en strafferamme på fengsel inntil ti år, var behandlet som tilståelsessak av en dommerfullmektig. I likhet med lagmannsretten kom Høyesterett til at dette ikke var noen saksbehandlingsfeil. Det ble vist til at bestemmelsen i straffeprosessloven § 276 fjerde ledd, som fastsetter at dommerfullmektiger ikke kan behandle straffesaker hvor strafferammen overskrider fengsel i seks år, er plassert i kapitlet om hovedforhandlingen. I tillegg til kapittelplasseringen viste Høyesterett til at dommerfullmektiger før to-instansreformen hadde kompetanse til å behandle disse sakene, at forarbeidene ikke gav noe holdepunkt for at det var tilsiktet å endre denne rettstilstanden, og at det også for øvrig gjelder flere særregler for tilståelsessakene. En anførsel om at domfelte ikke hadde avgitt uforbeholden tilståelse førte heller ikke fram.
(1)Dommer Matningsdal: Saken gjelder spørsmålet om opphevelse av en tilståelsesdom – dels fordi en sak med strafferamme på fengsel inntil ti år ble administrert av en dommerfullmektig, og dels fordi siktede ikke har avgitt en uforbeholden tilståelse, jf. straffeprosessloven § 248.
(2)Ved siktelse datert 27. mars 2006 ble A, født 00.00.1977, av Troms og Finnmark statsadvokatembete siktet for overtredelser av straffeloven § 162 og legemiddelloven § 31 andre ledd jf. § 24 første ledd. De alvorligste forholdene gjaldt befatning med fem kg hasj og 330 gram amfetamin. Disse forholdene var subsumert under straffeloven § 162 første og andre ledd, som har en strafferamme på fengsel inntil ti år.
(3)Ved Alta tingretts tilståelsesdom av 27. juni 2006 ble A idømt en straff av fengsel i to år, hvorav ni måneder ble gjort betinget med en prøvetid på to år.
(4)A anket dommen til Hålogaland lagmannsrett. I anken ble det anført at dommen under henvisning til straffeprosessloven § 343 andre ledd nr. 3 måtte oppheves, idet tingretten hadde vært ulovlig besatt når saken ble administrert av en dommerfullmektig. Dette førte ikke fram.
(5)Utenom anken ble det under ankeforhandlingen også anført at dommen måtte oppheves fordi det ikke var avgitt en uforbeholden tilståelse. Dette førte heller ikke fram.
(6)Anken over tingrettens straffutmåling førte derimot fram, og lagmannsretten reduserte straffen til fengsel i ett år og seks måneder, hvorav åtte måneder ble gjort betinget med en prøvetid på to år.
(7)A har anket til Høyesterett over tingrettens saksbehandling. De saksbehandlingsfeilene som ble påberopt for lagmannsretten, er gjentatt for Høyesterett.
(8)Jeg er kommet til at anken ikke fører fram.
(9)Straffeprosessloven § 276 fjerde ledd første punktum fastsetter at ”[r]etten kan ikke settes med dommerfullmektig i sak om forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år ”. Spørsmålet er om denne bestemmelsen, som er plassert i kapittel 22 om hovedforhandling for tingrett, og dermed direkte gjelder for meddomsrettssakene, også gjelder for saker som avgjøres ved tilståelsesdom.
(10)I teorien er det inntatt ulike standpunkt til dette spørsmålet. Matningsdal, To- instansreformen side 35 og Langbach, Straffesaksbehandling i tingrettene side 78 anfører at begrensningen ikke gjelder ved tilståelsesdom, mens Hov, Rettergang I side 130 og Hov, Rettergang II side 328 inntar motsatt standpunkt.
(11)Ved vurderingen av det aktuelle spørsmålet viser jeg til at begrensningen i § 276 fjerde ledd ble innført ved to-instansreformen, som trådte i kraft 1. august 1995. Før dette tidspunktet var lovens hovedregel at tingretten ikke kunne behandle straffesaker hvor strafferammen overskred fengsel i seks år. Fra dette utgangspunktet oppstilte loven i § 6 andre ledd nr. 1 et praktisk viktig unntak for tilståelsessakene, som kunne behandles av tingretten med mindre strafferammen overskred fengsel i ti år. Med hjemmel i § 5 andre ledd jf. § 248 ble disse sakene normalt avgjort ved dom i forhørsrett, hvor behandlingen formelt er et rettsmøte under etterforskningen. Disse sakene kunne også tenkes behandlet som meddomsrettssak, men det skjedde i liten utstrekning. På dette tidspunktet inneholdt loven ingen begrensninger for dommerfullmektigenes kompetanse.
(12)To-instansreformen medførte etter min mening ikke at dommerfullmektigene tapte den kompetansen de inntil dette tidspunktet hadde hatt til å avsi tilståelsesdom i saker hvor strafferammen ikke overskrider fengsel i ti år. I denne sammenheng viser jeg for det første til at begrensningen i § 276 fjerde ledd er plassert i kapitlet om hovedforhandling i tingretten, og at § 248 ikke inneholder noen tilsvarende begrensning. Kapittelplasseringen taler dermed i seg selv for at begrensningen ikke gjelder ved tilståelsesdom. Forarbeidene gir heller ikke noe holdepunkt for at lovgiveren vurderte å innføre noen begrensning i denne retning.
(13)I tillegg viser jeg til at det er gode reelle grunner til å oppstille særregler for tilståelsessakene. Da disse sakene gjennomgående ikke skaper særlige problemer for avgjørelsen av skyldspørsmålet, har lovgiveren funnet det forsvarlig å åpne for en enklere behandlingsform enn hva som er tilfellet for saker hvor siktede bestrider sin skyld. Dette har blant annet gitt seg utslag i at sakene avgjøres uten meddommere. I tillegg er det gode saklige grunner for å gi dommerfullmektigene en videre kompetanse i tilståelsessaker enn meddomsrettssaker. Jeg viser til at tilståelsessakene gjennomgående er atskillig enklere å administrere.
(14)På denne bakgrunn er jeg kommet til at dommerfullmektigen hadde kompetanse til å behandle saken. Denne ankegrunnen kan dermed ikke føre fram. Jeg vil imidlertid tilføye at saker hvor strafferammen er fengsel inntil ti år, ofte kvalifiserer for en streng straff. Dette tilsier at embetsledelsen må vurdere nøye om det er forsvarlig å overlate saken til en dommerfullmektig. Men det samme gjelder også for en del saker hvor strafferammen ikke overskrider fengsel i seks år – enten fordi de er særlig kompliserte, eller fordi en fellende dom vil kunne oppleves som særlig belastende for domfelte.
(15)Det er, som nevnt, videre anført at dommen må oppheves fordi det ikke er avgitt en uforbeholden tilståelse.
(16)Kravet i straffeprosessloven § 248 om at tilståelsesdom som hovedregel er betinget av at siktede har avgitt en ”uforbeholden tilståelse”, innebærer at siktedes rettslige forklaring fullt ut må omfatte de objektive og subjektive vilkår for straff i vedkommende straffebud – et krav som refererer seg til skyldspørsmålet. Eller sagt på en annen måte: Da avgjørelsen av skyldspørsmålet – med noen reservasjoner som denne saken ikke gir foranledning til å gå inn på – utelukkende kan baseres på siktedes rettslige forklaring, innebærer det at kravet til forklaringens innhold for skyldspørsmålets vedkommende korresponderer med kravet til domsgrunnene ved at den ”bestemt og uttømmende [må] angi” et saksforhold som tingretten kan basere dommen på, jf. straffeprosessloven § 40 andre ledd. For straffespørsmålets vedkommende gjelder det ikke de samme krav til siktedes tilståelse.
(17)Domfeltes forsvarer har akseptert at protokollatet av siktedes forklaring, som er relativt omfattende, isolert sett tilfredsstiller kravene til en uforbeholden tilståelse. Anførselen om at tilståelsen likevel ikke kan regnes som ”uforbeholden” er knyttet til følgende utsagn i dommen: ”Siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse i retten i dag. Siktedes forklaring i rettsmøtet tok i overkant av 3 timer og siktede hadde etter eget utsagn vanskelig for å huske detaljer rundt forholdene, men erklærte i hvert tilfelle at han husket de forhold han har forklart seg om. Retten har vært i tvil ved om forklaringen har vært fullt ut uforbeholden. Retten har også vurdert om saken overhodet burde ha vært avgjort ved tilståelsesdom eller om den burde ha vært undergitt en tryggere og grundigere behandling ved alminnelig hovedforhandling. Retten har imidlertid under tvil kommet til at saken kan avgjøres på grunnlag av det som er fremkommet i rettsmøtet og sakens dokumenter. … Retten kommer tilbake til dette under straffutmålingen. Riktigheten av tilståelsen styrkes av de øvrige opplysninger i saken, herunder tidligere forklaringer fra siktede og en rekke andre personer, samt bevis innhentet ved kommunikasjonskontroll, kontoutskrifter samt beslag etter ransaking. På denne bakgrunn har retten funnet det bevist at siktede har forholdt seg som beskrevet i siktelsen, og at han har handlet med forsett.”
(18)Det siste avsnittet kan etter min mening ikke tilsi at siktede ikke avgav en uforbeholden tilståelse: En forutsetning for tilståelsesdom er at tilståelsen ”styrkes av de øvrige opplysninger”. Ved denne vurderingen har tingretten klart kompetanse – som den har gjort – til å legge vekt på opplysninger i sakens dokumenter som kan underbygge tilståelsen. Og den protokollerte forklaringen dekket, som allerede nevnt, de forhold som siktelsen omfattet. Det var rett nok noen mindre nyanser med hensyn til kvantum, men dette medførte at møtende aktor reduserte siktelsen tilsvarende.
(19)Etter min mening viser heller ikke det første avsnittet at tilståelsen ikke var uforbeholden. Jeg viser til at det tidlig i avsnittet opplyses at siktede ”erklærte i hvert tilfelle at han husket de forhold han har forklart seg om”. Når dette leses i sammenheng med tingrettens straffutmålingsbetraktninger, forstår jeg dommen slik at rettens tvil primært var knyttet til siktedes forklaring om hans rolle i det sakskomplekset som denne saken utgjør en del av. Disse forhold hører under straffespørsmålet, hvor kravene til siktedes tilståelse, som nevnt, er mindre strenge. Jeg vil imidlertid samtidig bemerke at selv om retten har en viss adgang til å bygge på opplysninger fra saksdokumentene om forhold som hører under straffespørsmålet, er det uheldig at retten på enkelte punkter – særlig om hvilke ytelser siktede hadde mottatt fra hovedpersonen – underkjente siktedes opplysninger uten at dette ble undergitt kontradiksjon. Men slik denne saken ligger an, gir det ikke grunnlag for opphevelse.
(20)Forsvareren har også vist til følgende avsnitt under tingrettens behandling av siktedes tilståelsesrabatt: ”Ved gjennomgang av sakens dokumenter har retten funnet det bevist ut over enhver rimelig tvil at siktede ikke har hatt til hensikt å legge alle kortene på bordet i denne saken. Siktede har stort sett forklart at han ikke husker noe, men har konkret gitt korte forklaringer etter å ha blitt konfrontert med politiets bevis og da i mange tilfeller gitt de forklaringer som for alle og en hver er de mest nærliggende tolkninger av bevisene. Retten finner det helt usannsynlig at siktede ikke husker hvor det har blitt av deler av narkotikaen. Det skal i den sammenhengen nevnes at siktede selv forklarte at han ble forferdet over at han fikk overlevert så mye hasj. Siktedes forklaring har også kun i liten grad vært nødvendig for å få ham kjent skyldig.”
(21)Dette avsnittet er som nevnt plassert under vurderingen av hvilken tilståelsesrabatt som skulle gis. Sammenholdt særlig med siste setning om at siktedes forklaring ”kun i liten grad [hadde] vært nødvendig for å få ham kjent skyldig”, forstår jeg avsnittet slik at retten omtaler siktedes forklaringer overfor politiet, og at han i stor utstrekning først tilstod etter å ha blitt konfrontert med politiets bevis. Avsnittet knytter seg altså ikke til den rettslige forklaringen.
(22)Jeg kan etter dette heller ikke se at dette avsnittet tilsier at siktede ikke har avgitt en uforbeholden tilståelse.
(23)Jeg stemmer for denne
(24)Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(25)Dommer Flock: Likeså.
(26)Dommer Bruzelius: Likeså.
(27)Justitiarius Schei: Likeså.
(28)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne